Suvenir fra Kirkenes

Et tidligere Glimtvis-innlegg kunne fortelle om den for mange ukjente kunstarten skyttergravssuvenirer, med en granathylse fra ARKIVETs samling som inngangsport. I den sjangeren var det et poeng å lage noe vakkert av avfallet etter krigføringen, og vaser, pokaler og figurer ble tryllet frem av dyktige – og ikke fullt så dyktige – håndverkere. Dette er historien om noe helt annet.

En høstdag i 2020, i en periode av koronatida hvor smittetrykket var lavt nok til at vi kunne være på kontoret som normalt, bestemte jeg meg for å rydde litt i magasinet. Som samlingsforvalter er magasinet et av mine domener. Magasinet er spesialbygget for å gi bevaringen av både gjenstander og arkivmateriale best mulig vilkår, og det er viktig med godt og ryddig system der. Men nå er jo ikke alltid virkeligheten helt i tråd med idealet, så da må en noen ganger ta en liten ryddeøkt.

Så der sto jeg da og ryddet i et skap, og plutselig holdt jeg noe i hendene som ga meg en liten anelse akutt småpanikk.

Det var et tungt papprør med noe ukjent inni. På utsiden var det limt på en lapp med følgende tekst:

Denne granaten hadde Johan Helle med seg hjem fra «Kirknesferda» 1942

«Kirknesferda» 1942 viser til da 1100 mannlige lærere ble arrestert av de nazistiske myndighetene og 641 av dem ble sendt til Kirkenes som tvangsarbeidere. I et annet innlegg her på Glimtvis kan du lære mer om læreraksjonen i 1942, hva som lå bak og hva det resulterte i.

En av lærerne som ble sendt til fangeleirene rundt Kirkenes var Johan Helle, født i Hægebostad 28. september 1895.

Siden 1921 hadde Johan Helle jobbet som lærer ved Hesnes skole i Fjære. Han var gift med Helga Thygesen og de hadde fem barn. Ifølge informasjon samlet inn mellom 1953 og 1955, i forbindelse med utferdigelsen av Herredsbindet for Aust-Agder Vestre del i serien Norges bebyggelse, leide Johan Helle og familien bolig på Hesnes skole. Det kan forklares med at han ikke bare var lærer, men også skolestyrer. Faktisk var han den eneste læreren ved skolen en lang stund. I 1964 gikk han av med pensjon etter 43 år ved Hesnes skole. Han må ha likt seg i dette området, for da han og kona bygde seg hus i 1962, var det like i nærheten av skolen, og han ble boende i Fjære til sin død i 1979.

Lærer Helle var en samfunnsengasjert og samfunnsaktiv mann. Han representerte Venstre i Fjære herredsstyre, og var også varaordfører noen år. Grimstad Adressetidende omtalte ham som «den fødte skolemann» i anledning hans 75-årsdag, og at han var opptatt av skolen er det mange tegn på. Han var aktiv i lærerorganisasjoner, var formann i Fjære skolestyre en tid, og var engasjert i både lokale og nasjonale skolespørsmål. I 1967 ble han tildelt Kongens Fortjenstmedalje.

La oss gå litt tilbake til granaten fra Kirkenes. Våpen og ammunisjon er ikke en del av denne samlingsforvalterens kompetansefelt, verken innen historiefaget eller generelt. Det første jeg observerte etter å ha lest etiketten, var at denne granaten lå i tilsynelatende original emballasje, og den veide nok til at jeg tenkte at den kanskje var full av – noe! Og er det en ting jeg har fått med meg, er det at gammelt sprengstoff kan være lunefullt, og må håndteres med ytterst forsiktighet.

Hva gjør en så når en oppdager potensielt eksplosjonsfarlige gjenstander i magasinet? Via politiet ble vi satt i forbindelse med Forsvarets operative hovedkvarter, og en hyggelig orlogskaptein som har som en av sine oppgaver å ufarliggjøre sånne potensielt uforutsigbare eksplosiver. Men han kunne ikke si ut fra bilder om dette spesifikke prosjektilet var avfyrt eller ikke, så vi fikk beskjed om å åpne papphylsteret og undersøke nærmere. Men saken var at en da måtte bruke en del makt, og det føltes rett og slett litt skummelt for en som ikke vet noe om hvordan slike ting fungerer.

Det som nå viste seg var at en arbeidsplass som ARKIVET har mye nyttig kompetanse innomhus. En av våre høyt kompetente frivillige medarbeidere er nemlig pensjonert politi med spesialkompetanse på nettopp slike eksplosive ting! Han ble med ned i magasinet, og kunne raskt slå fast at prosjektilet var avfyrt og at det var helt trygt å håndtere det. Så da dro vi det ut av det i overkant fastsittende papphylsteret, og fikk frem noe selv jeg kunne se at var tomt for fysisk innhold.

Historisk innhold, derimot, tar ikke opp fysisk plass i en granathylse, men kan være både stort og tungt likevel.

Historien om lærerne som ble sendt til Kirkenes i 1942 er en historie om mot og om å stå opp for de verdiene en mener er viktige å verne om. Men det er også en historie om fedre, ektemenn, sønner og brødre som ble tatt vekk fra familie og kjære. Menn som ble sendt av gårde uten å vite når, eller om, de skulle få vende hjem igjen. Historien handler dessuten også om et stort antall familier som måtte klare seg uten én eller flere de var glad i, og bekymre seg for om bror, far, sønn eller kjæreste led. Noen barn hadde bare far, og måtte se sin eneste gjenlevende forelder bli sendt vekk uten å vite om de noen gang ville se dem igjen. Enslige foreldre fikk ikke fritak fra fangenskap. Det er lett å se historien om læreraksjonen som en enkel beretning om motstand, men de mange personlige historiene og skjebnene som utgjør denne «enkle» beretningen var langt fra enkle.

I boka Kirkenesferda 1942, som ble utgitt i 1946, kan vi lese mange ulike erfaringer og opplevelser fra arrestasjon, reise og opphold i kummerlige leirer i Kirkenes. Til sammen gir de mange beretningene et mangfoldig bilde av både unntakssituasjon og hverdagsliv for Kirkeneslærerne.

Johan Helle etterlot seg flere minner enn vår granathylse. Ved KUBEN i Arendal oppbevares et arkiv etter ham, som inneholder en rekke brev sendt fra ham til familien i Fjære mens han var i fangenskap. På Avtrykk.no kan du lese mer om akkurat disse brevene. Gjennom brev til kone og barn fortalte Johan Helle både om hardt arbeid, kalde netter, hjemlengsel og uvisshet, og om kameratskap, feiring av merkedager, godt mot og godt humør.

I flere av brevene gir han uttrykk for at han håper at han snart får reise hjem igjen, men etter som ukene og månedene går ser det ut til at troa på at det skal skje med det første har avtatt. Etter at de ble arrestert 20. mars 1942 og sendt nordover i april, tok det flere måneder før lærerne fikk se hjemmene sine igjen. I løpet av høsten ble noen puljer med lærere sendt hjemover, men Johan Helle skulle bli blant de aller siste som kom hjem, først i slutten av november.

Detaljer i brevene sammenfaller godt med detaljer i bøker som Kirkenesferda 1942 (1946) og Skole i krig: Kristiansand Katedralskole 1940–45 (2006). En kjenner igjen både datoer, hendelser og beskrivelser av pappteltene hvor både Johan Helle og en rekke andre fanger bodde den siste tida. I disse 12-kantede teltene av pappvegger og tregulv, med pyramidetak og bålplass i midten, ville selv 12 mann bodd trangt. Men det var vanlig at det bodde godt over 20 mann i hvert telt. Helle tegnet ved minst to anledninger teltleiren i brev hjem, for å beskrive sitt midlertidige hjem.

Lærerne som var sendt til Kirkenes fikk smakebiter på krigens elendighet tett innpå livet. Ikke minst ved at mange av dem delte både leir, brakke og mat med russiske fanger, og var vitne til den umenneskelige behandlingen disse ble utsatt for av okkupasjonsmakten. Kirkenesferda 1942 forteller om tortur og henrettelser av russiske fanger som deretter ble lempet nakne i massegraver, uten kister eller gravstein. Selv om lærerne selv ikke ble behandlet like ille, må dette ha gjort sterkt inntrykk på de som så det.

«Sjølve kyrkjegarden låg på ei myr. Lyng, dvergbjørk og ville blomar pynta opp der om sommaren. Om hausten stod gule molter mellom gravene. På sume av dei stod ei fjøl med eit nummer rissa inn. Det fortalde at her låg han, men det fortalde inkje om den liding han måtte gjennom før livet var slutt.»

Kirkenesferda 1942, side 227

I begynnelsen av november 1942 ble de siste lærerne sendt hjemover. Johan Helle, som hadde holdt seg frisk og rask hele oppholdet, ble bitt av en sykdom (trolig dysenteri) som brøt ut om bord i skipet som fraktet dem til Trondheim. Han ble syk like før landgang og endte dermed opp på sykehus i Trondheim, mens resten av hans kamerater tok toget videre. Men etter et opphold der fikk endelig også læreren ved Hesnes skole komme hjem til sitt og sine.

Med seg hadde han altså en granathylse, men hvor han fant den og akkurat hvorfor han tok den med seg sier ikke historien noe om. Suvenirer nevnes ikke i brevene han sendte hjem. Hva denne granaten har blitt skutt mot vet vi heller ikke. Eller om den traff målet sitt.

En enkel gjenstand, egentlig avfallsmateriale etter krigføring, har funnet veien til vår gjenstandssamling, og med den også historien om mannen som tok den med seg hjem fra fangenskap. Gjennom den sparsomme, men svært viktige informasjonen som fulgte med, setter en tomhylse søkelyset på en omfattende historisk hendelse som berørte både en yrkesgruppe og mange enkeltmennesker.

Og samtidig gjorde den livet til en stakkars samlingsforvalter litt mer spennende en liten stund.

---

Kilder:

• Amundsen, Sverre S (red.): Kirkenesferda 1942. J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1946, Tilgjengelig på nb.no
• Espeland, Arne (red.): Norske skolefolk. Dreyer, 1934. Tilgjengelig på nb.no
• Hagen, Thomas V.H.: Læreraksjonen i 1942 på Fanger.no
• Molaug, Gaute Christian: Lærere i krigsfangenskap i Kirkenes på Avtrykk.no
• Myckland, Haakon Falck og Fiskaa, Haakon M.: Norges bebyggelse : Sørlige seksjon Herredsbindet for Aust-Agder Vestre del. Oslo. 1956. Tilgjengelig på nb.no
• Skole i krig: Kristiansand Katedralskole 1940–45. Stiftelsen Arkivet, 2006
• Grimstad Adressetidende: 14.2.1967, 28.2.1967, 26.9.1970,
• Privatarkiv AAKS/PA-2995 Helle, Johan (Aust-Agder museum og arkiv)