Læreraksjonen i 1942

Innlegget er skrevet av Edda Dagsdóttir, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.

«Me visste kva me gjorde, visste det kunde kosta oss stilling, at det og kunde kosta fridomen for oss (…)».

Dette skal ha blitt sagt av rektor Bjørnstad mens han og nærmere 500 andre lærere var om bord i skipet «Skjerstad», på vei til fangeopphold i Kirkenes i april 1942. Grunnen til fangeoppholdet var protester mot Nasjonal Samlings nazistiske skolepolitikk under andre verdenskrig.

Under andre verdenskrig i Norge ble den norske skolesektoren en arena for omfattende konflikter mellom majoriteten av den norske lærerstanden og partiet Nasjonal Samling (NS). Både lærerne og NS visste at de som kontrollerte skole og oppdragelse, fikk muligheten til å forme samfunnets verdigrunnlag. For Nasjonal Samling var det klart at undervisningen i skolen måtte endres til fordel for partiets ideologi. I deres partiprogram fra 1934 står følgende mål om skole og oppdragelse:

«Bedre skoleutdannelse på kortere tid med større vekt på karakterdannelse, samfunnsånd, kroppsutvikling og det praktiske livet. En samlet skoleplan med spesialisering efter den enkelte elevs anlegg og fremtidsplaner, og efter samfundets behov.»

Videre i partiprogrammet hevder Nasjonal Samling at deres ideologi (nazisme) er en «ny og sann socialisme som vil orden og rettferd, forener frihet og forskjellighet med fellesskap (…)». Elevene skulle oppdras til å ofre alt for fellesskapet, og dette brøt med tidligere skolepolitiske syn før krigen hvor verdien av enkeltmennesket sto i sentrum.

Okkupasjonsmaktens framstøt mot skolesektoren utløste en landsomfattende folkelig protestaksjon, hvor både lærere, kirken, foreldre og elever engasjerte seg i ulike former for protester for å sikre en demokratisk skoleopplæring for barn og unge.

Protestene hadde sitt opphav i to lover, utarbeidet av Nasjonal Samling etter Statsakten i februar 1942, som var direkte rettet mot skolene. Den ene var loven om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF), og den andre var loven om Norges Lærersamband. Sammen skulle disse lovene sikre at Nasjonal Samling hadde kontroll over skolesektoren med både elever og ansatte, slik at partiet kunne spre sin ideologi i samfunnet. Lovene satte liv i lærerflokken både i Agder og resten av landet.

Med sin viktige rolle som oppdragere i samfunnet, anså mange lærere det som sin plikt å beskytte barn og unge mot en nazistisk opplæring. Lovene vekket derfor enorme protester, og lærere begynte å organisere seg for å planlegge motstand mot Nasjonal Samling. Rundt omkring i landet hadde lærerne egne tillitsmenn som organiserte motstanden i skolen, og som sammen dannet en såkalt «lærerfront». Lærerfronten og tillitsmennenes arbeid hadde stor betydning i å veilede lærere og skape en felles motstandsbevegelse mot Nasjonal Samlings framstøt mot skolesektoren. Gjennom ulike protester lyktes de i å forhindre at en nazistisk revolusjon i den norske skolen fikk erstatte en demokratisk opplæring av barn og unge.

En gruppe lærere samlet seg i Oslo og utformet en protestparole på vegne av Norges lærere. Tillitsmenn fra store deler av landet bidro også i denne organiseringen. Parolen ble sendt ut til alle landets lærere, med en oppfordring om at hver enkelt skulle skrive under på en erklæring som protesterte mot medlemskap i Lærersambandet og oppdragelse av barn etter okkupasjonsregimets ideologi. Det signerte brevet skulle så sendes til Kirke- og undervisningsdepartementet, som hadde hovedansvaret overfor skolesektoren. Tusenvis av protestbrev strømmet inn, også fra foreldre og representanter for kirken. Dette gav tydelige signaler til NS om at et samarbeid ikke lot seg gjøre.

Lærerne hadde også andre måter å protestere på. I et privatarkiv av lektor Harald Dokkehaug, ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, finnes et eksemplar av den såkalte «Lovboka». Dette var et illegalt hefte i liten størrelse som enkelt kunne gjemmes, og som ble distribuert mellom lærere. Boka inneholder 13 sterke oppfordringer som skulle veilede og oppmuntre lærere til å motsette seg Nasjonal Samlings nazifiseringsforsøk av det norske skolesystemet.

Artikkel 1 oppfordrer lærere til å avvise alle krav om erklæringer som har med medlemskap av Norges Lærersamband å gjøre. Artikkel 2 påpeker at lærere må avvise all form for propaganda i skolen. Artikkel 11 sier at lærere må «støtte all motstand mot ungdomstjenesten. Foreldre må nekte sine barn å møte».

Konflikten mellom lærerstanden og Nasjonal Samling har i tiden etter andre verdenskrig gjerne blitt omtalet som «læreraksjonen» i 1942. Begrepet viser til de vellykkede protestene mot okkupasjonsmakten som ble organisert av særlig lærere, kirken og foreldre over hele landet, men det viser også til okkupasjonsmaktens reaksjon på protestene.

Den 20. mars 1942 ble et stort antall mannlige lærere arrestert av norsk politi. Av totalt 1100 lærere som ble arrestert i denne aksjonen, var i underkant av 50 fra Agder. Disse ble, sammen med rundt 500 andre lærere fra hele landet, sendt til fangeleiren Grini og senere til fangeopphold i Kirkenes.

Lite mat, hardt fysisk arbeid, kalde vintre og dårlige leveforhold preget fangeoppholdet i Kirkenes. Lærere ble stuet sammen i staller og brakker, noen sammen med russiske krigsfanger. Forholdene i brakkene var kummerlig, og det var både mørkt, kaldt og møkkete. Sengene var harde, trange og manglet madrasser. Lærerne måtte også tidlig i gang med å arbeide. Det ble satt opp tre arbeidsskift, slik at arbeidet foregikk både dag og natt. Dette skulle bli lærernes hverdag de neste månedene.

Fritidssysler ble viktig for lærerne under fangeoppholdet. Dette kunne rette tankene over på andre ting da hjemlengselen sto sterkt eller sulten ble for stor. Noen graverte mønstre i matkoppene sine eller drev med treskjæring, andre tegnet bilder og portretter av omgivelsene. Flere laget seg også leirbukser av hvitt sekkelerret. En russisk fange skal ha brukt en bukse som ble laget med Wehrmachts merke, den tyske ørn, i bakenden.

Utover høsten og vinteren 1942, ble Kirkeneslærerne sendt hjem igjen i puljer, for å gjenoppta sine stillinger i skolen. Protester fra skolesektoren begrenset seg derimot ikke til 1942, og konflikten mellom lærerne og NS fortsatte ut krigen, men i noe mindre omfang. Partiet forsøkte for eksempel å innføre såkalt «raselære» gjennom nye pensumbøker, og det ble arrangert propagandamøter for lærere. Et slikt propagandamøte ble arrangert ved folkeskolen i Kristiansand våren 1943, men lærere møtte ikke opp.

Mange elever støttet også lærernes protester mot Nasjonal Samling. Ved Katedralskolen i Kristiansand like før jul i 1943, ble lektorer arrestert av gestapister som kom inn på skolens lærerværelse. Da de kjørte av sted med lærerne, satte noen elever i gang med å lage pipelyder etter bilene for å protestere. Dette har blitt omtalt som den såkalte «pipekonserten», og elever som deltok ble arrestert og sendt til Arkivet (Gestapos hovedkvarter i Kristiansand fra 1942–1945, i dag ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter) for avhør. 15 elever måtte tilbringe julen på Arkivet, i en celle beregnet for åtte personer.

I ARKIVETs faste utstilling, Brennpunkt Arkivet, finner vi en papirhatt som ble brukt under demonstrasjon på Katedralskolen 17. mai 1943. Elevene feiret dagen ved å ikle seg i flaggets farger og gå med papirhatter. Dette var en åpenbar provokasjon sett med okkupasjonsmaktens øyne, og flere elever ble arrestert for «demonstrasjoner av NS- og tyskfiendtlig karakter». Året etter forsøkte myndighetene å forhindre at elevene fikk mulighet til å feire russetid og 17. mai, men elevene fant andre tidspunkt og nye steder for å feire også dette året. Motstand kan gjøres på ulike måter!

Det er samtidig viktig å påpeke at Nasjonal Samling lyktes med deler av sine skolepolitiske mål for skolesektoren, til tross for protestaksjonene som ble reist mot partiet. Konfliktene i skolesektoren roet seg ned mot slutten av året 1942, da lærerne som satt i fangenskap i Kirkenes til slutt måtte melde seg inn i Lærersambandet for å slippe fri. Det var stor lærermangel i landet, og stengte skoler påvirket følgelig det norske næringslivet som den tyske okkupasjonsmakten hadde interesser av. En løsning måtte derfor omsider komme. Fangeoppholdet i Kirkenes hadde vært en stor påkjenning for lærere, både fysisk og psykisk, og mange var syke. Det var derfor flere som trolig ikke ville overleve en ny vinter i fangenskap. Det ble til slutt bestemt at lærerne skulle undertegne medlemskap av Lærersambandet. Dermed hadde Nasjonal Samling oppnådd et av sine sentrale mål: samle Norges lærere i én felles lærerorganisasjon.

Undertegnelsen ble likevel ikke ansett som nederlag for lærerne. Sett bort fra medlemskap i Lærersambandet, falt alle andre krav til lærerne bort, og de ble ikke lenger tvunget til å undervise etter partiets ideologi og politikk. Norges Lærersamband var og forble en fagorganisasjon som ikke kunne pålegge lærerne plikter som sto i strid med tidligere ansettelsesvilkår.

Det er ingen tvil om at lærernes protestaksjon i 1942 hadde betydning for den sivile motstanden i Norge. Å protestere mot okkupasjonsmakten innebar en stor personlig risiko, men dette stoppet ikke lærere i kampen for å sikre at de fremtidige generasjonene ble oppdratt til å fungere i samspill med andre mennesker i et samfunn basert på demokratiske prinsipper.

Hendelsene som utspilte seg i skolesektoren disse årene er verken unike eller utdatert. Lærere har fremdeles en oppdragerrolle i samfunnet, og skoler er arena for dannelse, hvor holdninger og verdier som markerer samfunnets verdigrunnlag blir formet. Da utdanning fremmer selvstendig og kritisk tenkning, blir dette også ansett som en trussel for autoritære regimer som ønsker å kontrollere samfunnet. Derfor er skolesektoren et viktig kontrollområde.

Lærerne under andre verdenskrig visste hvilke farer som truet dersom Nasjonal Samling fikk gjennomslag for sin skolepolitikk. Demokratiet ville forsvinne, og barn ville vokse opp i et autoritært samfunn med begrenset frihet. Lærerne visste også at det ville være en stor risiko å protestere mot regimet. Som oppdragere anså likevel mange lærere det som sin plikt å beskytte barn og unge. Deres personlige risiko som de tok ved å protestere mot regimet, viser oss i dag nettopp hvor viktig skole og dannelse er for å forme et samfunn i ønsket retning.

Kilder:

• Privatarkiv etter Harald Dokkehaug, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter
• Amundsen, Sverre S (red.): Kirkenesferda 1942. J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1946
• Dagsdóttir, Edda: Fra protest og paroler til kompromiss og konsensus. (Masteroppgave). Universitetet i Agder, 2021.
• Hagen, Thomas V.H.: «Læreraksjonen i 1942« på Fanger.no
• Hoprekstad, Olav: Frå lærarstriden. J. W. Eides Forlag, Bergen 1946
• Karcher, Nicola: Kampen om skolen. Dreyers Forlag, Oslo 2018
• Skole i krig: Kristiansand Katedralskole 1940–45. Stiftelsen Arkivet, 2006
• HL-senteret: Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv. (2012)