Soldatenes suvenirer

Da Norge ble okkupert kom det mange tusen tyske soldater til landet, som alle måtte ha steder å bo. Noen ble innkvartert på skoler og forsamlingshus, men mange flyttet inn i vanlige bolighus. Mange familier rundt om i Norge måtte dermed se representanter for okkupasjonsmakten overta deres hjem, mens de selv enten måtte flytte ut, eller dele bolig med soldatene.

Da de fleste endelig fikk hjemmene sine tilbake, i løpet av 1945, hendte det at det lå igjen ulike former for «suvenirer» etter de påtvungne leieboerne. Det kunne være alt fra ominnredning, slitasje eller skader, til etterlatte gjenstander og papirer. Noen slike etterlatte ting har blitt spart på gjennom mange år, som kuriositeter eller samleobjekter.

På Vestnessletta i Mandal hadde tyskerne flyplass. Husene rundt var dermed attraktive som innkvartering for flyvere og annet personell, og i et av disse husene sto det igjen to tyske brannslukningsapparater etter krigen. Bildet viser et av dem.

Brannslukningsapparat. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Det følger også med en lapp som viser alle datoer for kontroll på apparatet, samt hvem som utførte kontrollen. Eierne av huset har altså tatt vare på dette frem til de avleverte det til ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.

Under «Prüfer» står signaturer for kontroll av brannslukningsapparat. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Sammen med avleveringen fulgte også en beskrivelse av at de tyske offiserene som «lånte» huset, tross alt hadde behandlet det bra. Andre opplevde å få sine hus helt ramponert, men dette ble altså tatt godt vare på. Eieren fikk inspisere huset to ganger i året, for å se at ingenting ble ødelagt. Etter frigjøringen rekvirerte engelske soldater det samme huset i rundt et halvt år, og de viste seg å være av den mer likeglade typen, for i disse månedene skal huset ha fått hard medfart. Hvilken side man står på i en krig avgjør med andre ord ikke god eller dårlig oppførsel i enhver situasjon.

I et annet hus i Mandal etterlot okkupantene et eksempel på kreativ utfoldelse som egentlig er mest typisk for første verdenskrigs slagmarker.

Klassisk skyttergravskunst. Dog, antagelig ikke fra en skyttergrav, men fra et hus i Mandal. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Av en tomhylse fra ammunisjon til panservernkanon, har noen utformet en vase eller pokal. Ved å forme den åpne enden til en bølgende dekorkant, og dekorere utsiden av hylsen med både nazisymbol og et navn, har tomhylsen plutselig blitt et dekorativt minne.

Det ser ut til at det har blitt benyttet en mal for å slå inn ørn med hakekors, mens navnetrekket ser ut til å være noe mer frihånd. Utførelsen tyder på at det er gjort av en amatør i «faget». Kanskje en tysk soldat som hadde kjennskap til lignende arbeider fra forrige krig? Vi vet ikke hvem som står bak, ei heller målet med dette konkrete arbeidet.

Under første verdenskrig foregikk store deler av kampene på slagmarkene i Europa. Soldater kjempet og levde i og nær skyttergraver. Selv soldater i krig har noe fritid, og da gjaldt det å finne noe å bruke tida til der en var. Håndverk av ulike slag var populært, og tilgangen på avfall etter krigføringen var stor. Tomhylser, splinter, vrakrester og andre metaller kunne brukes til å lage både nyttige og unyttige dekorobjekter.

En rekke kunstnerisk utformede krigssuvenirer finnes rundt i både museer og privathjem rundt i verden. Men i Norge har det nok ikke vært en like vanlig sjanger, for det finnes ikke mye informasjon om dette på norsk.

Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Bruken av slike hylser som minner er ikke helt uvanlig, vi finner flere eksempler på at ammunisjonshylser er påført plaketter og merker, men teknikken med å hamre inn dekor i selve metallet ser ikke ut til å være vanlig her. Det finnes likevel noen eksempler, som den dekorative hylsevasen ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, som var en suvenir fra Reims i Frankrike. Der var det kamphandlinger og ødeleggelser under begge verdenskrigene.

Vår mer beskjedne vase er unik i vår samling. Den ble funnet i et hus etter frigjøringen, og ingen informasjon om omstendighetene har vært kjent. Vi må derfor ta til takke med generell kunnskap om tradisjonen bak håndverket, og ubekreftede teorier om tilblivelsen av denne spesifikke vasen.

La oss se på inskripsjonen: «Feldw. Kracht». Feldwebel er en tysk militær grad, tilsvarende sersjant. Kracht er et etternavn som brukes både i Tyskland og Østerrike. Var den tiltenkt som en gave til noen ved dette navnet? Eller kanskje var den til minne om en som hadde mistet livet? Kanskje har håndverkeren rett og slett skrevet sitt eget navn. Vi vet ikke om den ble laget i Mandal, eller om noen hadde den med seg fra et annet sted, men panservernkanontypen den stammer fra var vanlig i området fra 1942. Og øvelsesskytinger ble gjennomført jevnlig, så slike hylser vil ha vært mulig å få tak i.

Ble den etterlatt i huset med vilje, som et «jeg var her», eller glemt igjen? Hvem var Feldwebel Kracht?

Det er så mye vi ikke vet, men det gir bare rom for å lære mye nytt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: