Mot mørke makter sting for sting er stukket

Hva vil det si å yte motstand?

I ARKIVETs gjenstandssamling har vi en linduk med svartsøm. Den er utstilt i utstillingen «Brennpunkt Arkivet», som en del av historien om motstanden mot okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Hva har så en duk med motstandsarbeid å gjøre? Det skal visstnok på et tidspunkt ha blitt ytret meninger om at en duk – et enkelt stykke håndarbeid – ikke hadde noe i den delen av utstillingen å gjøre. Kanskje har mange en oppfatning om at motstand kun var noe som ble ytt med radio, spionasje og våpen?

Foto: Katrina Flett Gulbrandsen / ARKIVET

Caroline Moe (10.01.1903 – 08.11.1989) var lærer i Fjære fra 1938 til 1970. Hun var mesteparten av tiden lærer ved Frivoll skole, men var også tilknyttet Hesnes skole. Hun var blant annet kollega med Kirkenes-læreren Johan Helle, som jeg har skrevet litt om tidligere, og var en naturlig gjest da han ble tildelt kongens fortjenstmedalje i 1967. Hun var den første tida kun lærer for småskolen, rett og slett fordi det var det som var vanlig for kvinnelige lærere. Eller lærerinner, som jo faktisk var tittelen. Men hun tilbød også frivillig ettermiddagsundervisning i engelsk for alle elevene i Fjære. Dette var et populært tilbud, og det kan nok tenkes at det at hun var stedets første språkutdannede engelsklærer bidro til populariteten.

Avisarkivet til lokalavisa Grimstad Adressetidende viser at Caroline Moe var både engasjert og aktiv, enten det gjaldt soppekspertise, skolepolitikk eller lokalaktuelle saker. Hun var dessuten en pådriver for å få mer kreativitet inn i klasserommet, gjennom forming – i det faget som egentlig het tegning. Hun ville ikke begrense elevenes muligheter med kun tegneundervisning, så hun gikk inn for en mengde formgivningsteknikker og materialer som virkelig kunne få i gang barnas fantasi. Etter at hun var gått av med pensjon holdt hun dessuten formingskurs for sine tidligere kolleger, så de kunne fortsette hennes linje. Gjennom ulike artikler og kommentarer kommer det tydelig frem at hun kunne være streng, men like fullt var en svært populær lærer som elevene følte seg sett av.

8. november 1975 kunne Grimstad Adressetidende fortelle at den pensjonerte læreren Caroline Moe bidro til kommunens nyopprettede idébank for formingslærere.

Hun var opprinnelig fra Oddernes i dagens Kristiansand, og gikk språklinja på Kristiansands katedralskole hvor hun tok artium i 1921. I 1949 ble det gitt ut en noe forsinket 25-årsjubileumsbok for alle i landet som gikk ut i 1921, og der er Caroline Moe oppført med sitatet «En kan likeså gjerne le – griner en, er der ingen som syns synd allikevel». En annen av studentene fra 1921 var for øvrig kronprins Olav.

Vi har altså her å gjøre med en engasjert og kreativ dame. Hun tok sitt ansvar overfor elevene seriøst, og fant sin plass i lokalsamfunnet. Og hun likte å holde på med håndarbeid, enten det var fri forming, strikking eller broderi. Og alt dette stoppet jo ikke opp da landet ble okkupert i 1940. Livet fortsatte, Caroline arrangerte soppturer og hun underviste elevene i Fjære. Og på kaffebesøk hadde hun håndarbeidet lett tilgjengelig. Håndarbeidet hun jobbet med på denne tida var en duk.

Detalj fra Caroline Moe sin motstandsduk. Foto: Katrina Flett Gulbrandsen / ARKIVET

I dag er geriljabroderi en kjent sjanger innen broderi. I stedet for tradisjonelle motiver uttrykker en meninger eller uventede tekster med korssting. Det kan være humoristisk, grovt eller politisk. Budskap kan være tydeligere enn hva en kanskje er vant til å se. Caroline Moes duk fra okkupasjonsårene kan ses som en tidlig form for geriljabroderi.

Under dekke av å være en uskyldig, tradisjonell duk med tilsynelatende tradisjonelt mønster, fikk hun ut frustrasjon og sinne over krigens grusomhet gjennom skjult symbolikk og poesi. Caroline Moe var aktiv i lokalmiljøets foreningsliv, og dermed kunne hun rett som det var være på møter hvor det også var NS-medlemmer til stede. Et stykke håndarbeid å pusle med var helt naturlig å ha med, og valget falt da på duken. Det må ha gitt en viss følelse av tilfredsstillelse å sitte og stikke motstandssting i nærvær av intetanende meningsmotstandere.

Blant venner og bekjente som visste om prosjektet hennes, ble duken en måte å snakke om krigen på. For duken ville ikke bli ferdig før krigen var over. Så da krigen nærmet seg slutten, skal hun ha fått et tips om at hun måtte forte seg med å sy den ferdig. Hun daterte duken med start- og sluttdato: 9. april 1940 og 8. mai 1945.

Duken ble avsluttet med okkupasjonstidens sluttdato. Foto: Katrina Flett Gulbrandsen / ARKIVET

Det er en flott duk, med vakre broderier, og Caroline broderte inn sin holdning til krigen gjennom symbolbruk kanskje bare hun selv visste betydningen av. Men noen ting vet heldigvis også vi. Langs dukens ytterkant broderte hun en bred bord. Denne består blant annet av en rad med kors på hver side inn mot midten, som symboliserer alle liv krigen kostet på begge sider.

Begge sider av lider store tap i en krig. Her representert ved en rekke kors på begge sider av borden. Foto: Katrina Flett Gulbrandsen / ARKIVET

I midten av borden skrev hun et dikt i garn, som slår fast hva dette tilsynelatende uskyldige håndarbeidet står for.


Mot mørke makter sting for sting er stukket 
I tunge tider tvilen aldri slukket 
En trøstig tro på dagen for den bruk 
som eslet er til denne duk

Bruken som er eslet til duken kan en tenke seg til når en hører at den visstnok kun skal ha blitt brukt ved én anledning, nemlig ved nyheten om at Adolf Hitler var død. Et tydelig tegn på at krigen gikk mot slutten.

Så hva er motstand? Er motstandsarbeid under en krig begrenset til sabotasje, våpenkamp og spionasje? Er det bare «gutta på skauen» og illegal virksomhet som kvalifiserer til å ha ytt motstand?

Hverdagsmotstand i form av uvilje til å la seg omvende til den angripende ideologi, kan komme til uttrykk gjennom udramatiske virkemidler. Det innebar ikke nødvendigvis illegalt arbeid. En risikerte ikke nødvendigvis å bli arrestert og sendt i grusomme leirer, slik som mange motstandsfolk ble. Men en opprettholdt en indre motstand, en stolthet og tro på at det gode ville overvinne det vonde. En gjorde det en kunne ut fra den situasjonen en var i, for at en destruktiv ideologi ikke skulle få feste til å gro fast i samfunnet.

Hverdagsmotstand kan komme til uttrykk på så mange måter. Duken til Caroline Moe er en av de kanskje mer risikable formene, i og med at den kom til uttrykk som et fysisk produkt. Caroline var en tøff og engasjert dame som gjorde et varig inntrykk på både elever og lokalmiljøet. Inntrykket en enkel duk med svartsøm gir, blir noe helt annet og mye større når en vet hva den kan representere.

Foto: Katrina Flett Gulbrandsen / ARKIVET

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: