Fred

Fred! Tysk kringkasting i Oslo meldte kl 15.50 at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst over hele Europa.

Denne meldingen sto å lese i Fædrelandsvennens vinduer mot Torget i Kristiansand sentrum 7. mai 1945. Skrevet for hånd på to hvite ark, og klistret opp i vinduet fra innsiden.

Det var mandag ettermiddag, klokka var ti over halv fem, og torget hadde allerede i noen dager tiltrukket seg mange nyhetssøkende mennesker.

Før en sånn nyhet kunne komme i vinduet, måtte vindusglasset være blankt og rent. En økende folkemengde på torvet utenfor avisas lokaler kunne se vinduet bli vasket og klargjort, og deretter ble plakatene hengt opp. Og jubelen kunne endelig slippes løs.

«Fred! Tysk kringkasting i Oslo meldte kl 15.50 at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst over hele Europa.» Håndskrevne plakater i Fædrelandsvennens vindu, 7. mai 1945. Foto: Ukjent / ARKIVET

Fædrelandsvennens ekstranummer fra 8. mai forteller om gledesscenene som utspilte seg i byen:

«Ord kan ikke beskrive det spontane uttrykk meldingen fikk blant folk. Et tusenstemmig jubelrop steg mot himmelen. Man omfavnet hverandre, man gråt og lo – det var års trykk og trengsler som lettet. Ti tusen hender møttes som en enstemmig manifestasjon av og et løfte om det vi i fem lange år har drømt om og lengtet etter: Norges frihet.
(…)
Gledesytringene fikk etter hvert de forskjelligste former»

Dagene både like før og etter budskapet om fred ble annonsert, var bybildet preget av glade folkemengder. Her er Torget i Kristiansand fylt opp av avislesere, tirsdag 8. mai 1945. Foto: Ukjent / ARKIVET

Det finnes mange beretninger om hvordan fredsdagene 1945 opplevdes. Mange var glade og lettet, noen bekymret for om det virkelig kunne stemme. Noen ble sluppet fri fra fangenskap, andre fikk aldri sine kjære hjem igjen. For mange barn må det ha vært en underlig tid, hvor de for kanskje første gang i deres minne skulle leve i et fritt samfunn.

Det som er klart er at dagene nok gjorde inntrykk på mange. Det ble spilt musikk i gatene, barn gikk i tog og norske flagg ble heist alle steder.

I Sverige gikk Lars Dahll-Larssøn og ventet på at helsa skulle bli sterkere, etter nylig å ha blitt befridd fra konsentrasjonsleir i Tyskland. 7. mai skrev han hjem til sin kone Elinor på Tromøy ved Arendal:

Aller kjæreste Eli!

Kl. er 3 em. og jeg har nettopp satt i radioen og hørt meddelelsen om at krigen er slutt – også for Norges vedkommende. Jeg må gratulere dig og alle hjemme, og takke dig for din trofaste holdning i disse lange år vi har vært skilt, på grunn av krigen. Det er nok dessverre ikke alle gode nordmenn der har hatt slike hustruer i denne tiden. 
(...) 
Radioen går med pris og lovtaler til Norge mens jeg skriver, så jeg må konsentrere mig om to ting, nemlig kjærlighet til Norge og dig!
 
Somme tider ’renner øyene mine’. Men du vet det er en ’svakhet’ i Larssøn-familien. Så snart du får dette, får du sende meg en liste over det du trenger mest, så skal jeg forsøke at få det med mig. Jeg kommer hjem minus ring – ’gullet’ hadde andre bruk for. Jeg går med en ring, som jeg har lavet selv av sølvpapir – der jeg var først. Så du må nok kjøpe ring til mig, når de kommer i handelen igjen!

8. mai ble freden offisielt ringt inn, og i Kristiansand ble et langt banner hengt opp på rådhusets fasade. Der sto det «Norge blitt frelst og fritt! Leve kongen!»

Banneret på Kristiansand rådhus. «NORGE BLITT FRELST OG FRITT! LEVE KONGEN!» Selv bilen til høyre i bildet bærer flagg. Foto: Ukjent / ARKIVET

Alt av 17. mai-flagg ble funnet frem fra skap og skuffer, festantrekk ble iført, unge og gamle strømmet til byen. Lastebiler med lasteplanene fulle av folk kjørte rundt til sang og jubelrop. Ukjente folk omfavnet hverandre, blendingsgardiner ble tatt ned og brent.

Feiring på Torget i Kristiansand, 8. mai 1945. Foto: Ukjent / ARKIVET
Fest på hjul. Legg merke til den lille hunden på lasteplanet, som også har fått bli med på feiringen. Foto: Ukjent / ARKIVET
Utsnitt av brev fra Else Marie Thorkildsen til Finn Jakobsen, datert april – juni 1945. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Selv om folk samlet seg i impulsiv og etterlengtet feiring, var det også de som var mer forsiktige. Etter mye usikkerhet var det vanskelig å stole fullt og helt på at det var trygt. I brevene fra den senere så kjente tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen, den gang med Thorkildsen som etternavn, til sin kjæreste Finn, kan en lese om en mer forsiktig tilnærming til fredsbudskapet:

Freden kom uventet og ventet. To ganger blei jeg narret med at der var blitt fred, og da freden kom trodde jeg det først ikke. Men til slutt måtte jeg bøye meg. Det ble meldt og jeg hørte det selv. Tyskerne hadde kapitulert. Jeg hadde lest litt om hendingene ved Danmarks kapitulasjon og om skuddveksling o.s.v. og den første innskytelse jeg fikk var: Vær fornuftig og ta alt med ro. Hildur ringte til meg og sa jeg måtte komme til byen. Hele torget var svart av folk og fangene blei sluppet ut. Men jeg gikk ikke. Jeg ville ikke utsette meg for noen fare. Jeg vet hvordan jeg selv kan bli når jeg blir ivrig, og det som veide sterkest. Jeg ville leve så jeg kunne se deg igjen. 

Du synes sikkert det var en rar tankegang. Men slik var det altså med meg. 

Under hele krigen har jeg gått i en stor redsel for at jeg aldri skulle få se deg igjen og som du forstår kanskje, gav jeg nesten opp håpet om gjensyn. Om ikke du blei drept i krigen, blir jeg drept ved invasjon, tenkte jeg, men nå Finn nå vil timen snart være der, da vi igjen etter 7 måneders fravær står ansikt til ansikt overfor hverandre med takknemlige og levende hjerter, med øm og brennende kjærleik. 

Blant personlige beretninger om disse dagene finner en også flere som så eller snakket med sovjetiske krigsfanger. Dem var det mange av i distriktet, og mange hadde hatt sporadisk kontakt med dem, enten på avstand eller ved at de hadde utvekslet gaver, i løpet av krigsårene. En skildring fra fredsdagen beskriver at blant glade russere i en ikke lenger stengt fangeleir på Gimlemoen, sto en gammel mann og gråt. Hans gode venner var henrettet noen dager tidligere. Freden kom for sent for mange.

Norske krigsfanger som hadde vært holdt på Grini, ble sendt hjem i løpet av de første dagene etter frigjøringen. Flere dager på rad kom det tog med mange hjemvendte Grinifanger til Kristiansand stasjon, og stasjonsplassen var et eneste stort folkehav. Både kjente og ukjente ville ønske dem velkommen hjem.

Mange møtte opp for å ønske hjemvendte Grini-fanger velkommen på Kristiansand stasjon 9. mai 1945. Foto: Ukjent / ARKIVET
For passasjerene på toget, som endelig skulle hjem etter å ha vært i krigsfangenskap, må folkehavet på stasjonen vært litt av en opplevelse. Foto: Ukjent / ARKIVET

I tida som fulgte skulle livet i frihet komme seg på plass igjen. Folk som hadde vært i fangenskap skulle hjem igjen, men for mange som skulle hjem fra konsentrasjonsleirer i Europa ventet først opphold på sykehus og sanatorier for å pleie medtatte kropper. Folk som hadde sitt arbeid til sjøs kom hjem på forskjellige tidspunkt, for manges del lenge etter at den første frihetsrusen hadde lagt seg. Det samme gjaldt mange som hadde meldt seg til tjeneste i de norske styrkene i Storbritannia, som kunne bli satt til å hjelpe til med enten vakthold eller andre oppgaver andre steder i landet. Mange grupper kom altså ikke direkte hjem i mai 1945.

Finn Jakobsen, Else Maries kjæreste som nevntes tidligere, var våren 1945 på rekruttskole og spesialkurs i Storbritannia. Da fredsdagene kom, var det ikke slik at han kunne reise rett hjem til sine nære og kjære i Kristiansand. Han fortsatte i militær tjeneste, og utpå sommeren ble han sendt til Bodø. Der ble han en stund før han ble forflyttet til Østlandet, og først i september var han hjemme en kort tur på perm. Finns dagboknotater om fredsbudskapet gir en viss kontrast til beretninger fra mennesker som var hjemme.

Freden er kommet. Den vi så lenge har bedt om å få. Den som tusener har sett fram til. Den som tusener har gått i døden for. Den som vi alle har vært villige til å ofre alt for. Den er nå kommet. Men for alle oss herute føles det sårt på en måte. Vi føler oss i denne stund så uendelig langt fra Norge, fra våre kjære - fra det dyreste vi har. Jeg for min del er fyllt av en helt, mismodig, likeglad stemning. Jeg har lyst til å styrte meg ut i alt som er galt. Det er en uendelig stor rastløshet som har fylt meg. Men likevel er det noe som holder meg tilbake - noe uforklarlig. Kanskje ungdommens lyse minner. Reaksjon har forandret meg psykisk. Det kan jeg ikke nekte for. Håper denne matte reaksjonære stemning gir seg. Jeg gleder meg i alle fall til å komme hjem. 
(Finn Jakobsens dagbok, 8. mai 1945. Rhyl i Wales)
Finn Jakobsens pass og dagbok. Øverst et postkort fra den walisiske kystbyen Rhyl, hvor han har markert med et kryss hvor de bodde. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Den underlige, matte stemningen til tross, frigjøringen ble feiret også i Rhyl. I et brev til Else Marie datert 19. mai, fra Finn, Egil og Gunnar (Også de to sistnevnte var fra Kristiansand) kan vi lese:

Først vil vi gratulere med seieren og befrielsen. Ærlig talt hadde vi ikke trodd at det skulle gå gå fort, selv om vi hadde håpet det beste i lengste laget. Vi feiret dagen som best vi kunne; - vi var bare 10 nordmenn i byen, Egil, Finn og jeg innbefattet. Det eneste norske flagget som fantes i byen ble kjøpt. Vi heiste flagget utenfor huset vårt; det lå på promenaden i byen så det kunne sees over hele byen. Det var litt av innslaget på V-dagen. 

Men vi har tenkt på alle dere hjemme i disse månedene vi har vært borte, og vi har lenget hjem. Særlig nå i disse dagene har vi vært helt syke etter å komme hjem og ta del i gleden. Vi har lyttet i radioen og fulgt dere i tankene på V-dagen og 17. mai hjemme i gamle Kristiansand. Men nå kommer vi snart, i alle fall til Norge. Sender de varmeste hilsener og ønsker om snarlig gjensyn. 

Enda en stor festdag kom jo nettopp i mai, enten en var hjemme eller ute: Den første 17. mai i frihet etter fem års okkupasjon. Flere russekull fikk endelig sin russetid, mange barn fikk oppleve sin første 17. mai. Det skulle feires både grunnlovsdag og fred. Og utover sommeren skulle både kronprins Olav og kong Haakon VII komme på besøk til små og store steder over hele landet.

17. mai 1945 i Kristiansand sentrum. Foto: Ukjent / ARKIVET
Else Maries tegning av æresportalen på russefrokost. Hurra for rød, hurra for blå. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Foran 17. mai sørget russ over hele landet for å lage best mulig russetid. Agderposten forteller om russens feiringer i Arendal 17. mai:

Allerede ved 4-tiden var de samlet, og mangen søvnig borger ble vekket ved 5-tiden av de livsglade rødruss - frihetens rødruss som på tross av alle de materielle mangler som stiller seg i vegen for en vellykket russetid, sikkert allikevel kommer til å få en opplevelsesrik periode av sitt liv. Jo, det var livsglad ungdom, optimistisk ungdom som vekket Arendalsborgerne i går morges. De skrålte sine russesanger etter gammelt mønster, og de skrålte dem enda bedre, fordi det brant inne i dem alle etter å få gitt alle sine stormende følelser luft. 
(Agderposten 18. mai 1945, side 2)

På Kristiansand katedralskole hadde russekullet allerede hatt jevnlige møter og arrangementer store deler av skoleåret, men det hadde hele tiden vært tilpasset krigshverdag. Nå var det ingenting som måtte gjøres i skjul eller hemmelighet lenger. Else Maries brev til Finn, samt hennes russedagbok (som er i Vest-Agder-museets eie) forteller om forberedelser og iver. Russeluer, kjoler og bukser ble tegnet og sydd. Stoff til røde luer og kjoler ble farget, og på selve dagen festet russen fra tidlig morgen til langt på natt. Barnetog og borgertog og mengder av taler ble avholdt. Og ifølge Else Maries brev og dagbok var det med stor forundring mange barn opplevde sin første virkelige 17. mai.

Utsnitt fra brev fra Else Marie Thorkildsen til Finn Jakobsen datert 13. juni 1945, hvor hun forteller om feiringen av 17. mai for russen i Kristiansand. Kattetrykket på russekjolene til jentene ved Kristiansand katedralskole var det hun som hadde tegnet. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

I borgertoget deltok både norske og utenlandske styrker, i tillegg til lokale foreninger. Foran i toget gikk et skotsk sekkepipeorkester. Else Marie skriver videre i brevet til Finn:

Både russere, franskmenn, nederlendere og engelskmenn var med i toget som etter en lang marsj endte på idrettsplassen hvor det blei holdt så mange taler at sekkepiperne på tribunen sovnet. 
Folkeskolen i barnetoget i Kristiansand 17. mai 1945. Foto: Ukjent / ARKIVET

Typisk nok stilte naturen med fullt regnvær i Kristiansand denne nasjonaldagen. Men skal en tro bildene vi har i vår samling på ARKIVET ble ikke dagen ødelagt av det.

Sekkepipespillere setter tonen forrerst i toget. Foto: Ukjent / ARKIVET
Russen deltar i 17.mai-toget. Her ser det ut til at regnet har gitt seg. Foto: Ukjent / ARKIVET

Aviser fra hele landet vitner om storslåtte feiringer. Kristiansand var ikke den eneste av sørlandsbyene som hadde regnvær, men Agderposten 18. mai kunne fortelle om en flott dag også i Arendal, tross været.

Vi skal si barna hadde fått flagg! Den ene skolen etter den andre ankom til Tyholmen, og såvidt vi så hadde alle barna flagg. Det flimret i rødt, hvitt og blått, og en savnet bare solskinnet, for hva er vel vakrere enn en jublende barneflokk med norske flagg under en strålende maisol! Men nå måtte vi altså innskrenke oss til å fryde oss over at det iallfall var så noenlunne oppholdsvær. Barna skrek i kor: Sol, sol, hei, hei, hei. Regn, regn, gå din vei. 
(Agderposten 18. mai 1945, side 2)

Regnet i kombinasjon med mange timer utendørs, førte nok helt sikkert både til noen forkjølelser og slitasje på klær og sko. Særlig dersom en hadde iført seg sko av papirmateriale, noe som ikke var uvanlig. For rødrussen i Kristiansand oppsto det et annet problem. Regnet førte nemlig til at de nyfargede luene og kjolene lakk rødfarge, og hvite krager og skjortesnipper ble dermed farget rosa.

Fredsvåren var rosa fra nyfarget rødrussutstyr i 17. mai-regnet. Else Marie Jakobsen ble etter hvert en kjent tekstilkunstner, og på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter er vi så heldige å ha tre av hennes verk. Her et lite utsnitt fra Krig og fred, fra 2001. Bildeteppet kan ses i full størrelse på ARKIVET. Foto: Linn Maria Larsen / ARKIVET (Utsnitt)

Det er mange flotte bilder fra denne festdagen i albumet jeg har hentet bildene i dette innlegget fra. Noe av det jeg liker spesielt godt er hvor lett en kan kjenne seg igjen i de avbildede menneskene. Mange tror nok, og sånn har det kanskje alltid vært, at deres egne foreldre, besteforeldre og oldeforeldre må ha vært helt annerledes enn dem selv. Og likedan den andre veien. At dagens ungdom er helt annerledes enn i «gamle dager». Men se bare på bildene av livsglade og løsslupne ungdommer på lasteplanene denne maidagen i 1945. Jeg tør påstå at ungdommen den gang slett ikke var så ulike de unge av i dag.

17. mai 1945. Foto: Ukjent / ARKIVET
Hurra det er fred! Kristiansand husmorskole feirer 17. mai. Foto: Ukjent / ARKIVET
Utkledning og festpyntede biler i 17. mai-tog. Barna i bakgrunnen lurer kanskje på hva for en merkelig dag dette er. Foto: Ukjent / ARKIVET

De viktige dagene i mai kjente Finn Jakobsen på sterk hjemlengsel. Men ennå var det lenge til han skulle få komme hjem. Han reflekterte over livet, og holdt fast i håpet om å få leve resten av livet sitt sammen med sin elskede Else Marie i Kristiansand. 16. mai skriver han følgende:

Det er en ulykkelig verden vi lever i. Millioner tragedier. Hvorfor skulle jeg da bli den ene av hundre som skulle få mine høyeste ønsker oppfylt? Jeg håper det og jeg ber om det: Ja, jeg kunne ikke tenke å leve uten dette håpet. Håpet holder et hvert liv oppe. Når mennesket mister det, dør det. Derfor må jeg håpe. Jeg vet ikke om noen forstår disse tanker, jeg har forresten vanskelig for å forstå meg selv mange ganger. Jeg er blitt et helt annet menneske siden jeg forlot Norge. Kanskje det var noe som måtte til - jeg vet ikke. 

Fem års okkupasjon hadde nok forandret mange, både av dem som hadde vært borte og dem som hadde vært hjemme. Både dem en så det tydelig på, og dem som holdt endringene skjult. På veien som nå lå forut skulle et fritt land komme seg på beina igjen, og det samme skulle familier, forhold, mennesker. Frigjøringsdagen kom annonsert, formelt og nærmest ryddig. Men virkningene av alle kriger lever lenge etter at soldatene har lagt ned sine våpen. En naiv klisjé, kanskje, men en drøm for fremtida må være at folk slutter å starte kriger i utgangspunktet.


Kildeliste:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: