Bakenfor speilet

I 2018 kom det inn fem gjenstander til ARKIVETs samling. Det var en kleshenger, et nattbord, to puffer og et speil.

Det er pene møbler. Nattbordet er i finert flammebjørk, med skuff og skap. Puffene er polstret og trukket i et mykt møbelstoff i en oransjeaktig rosafarge. De har hengslet lokk og god plass til oppbevaring oppi. Speilet har trolig stått på en kommode eller et sminkebord en gang i tida, men nå er det bare speilet igjen. Det er et elegant speil med utskjæringer på sokkelen.

Alderen synes, for det er en del slitasje, men alt er likevel i god stand. Det er en tydelig, om enn enkel, art deco-stil over dette soveromsmøblementet. Dette er en stil som særlig var populær i mellomkrigstida, og det er også nettopp der disse møblene hører hjemme. Nærmere bestemt i overgangen mellom 1930- og 1940-tallet.

Frem til slutten av 1942 tilhørte disse møblene en ung familie bosatt i Skånevik, sør i nåværende Vestland fylke, ikke langt fra Haugesund. Denne familien, med alle sine drømmer, muligheter og fremtidshåp, skulle ende opp som en del av 1900-tallets vondeste kapitler.

La oss se nærmere på Edith. Datter, kone, mor.

Edith Rabinowitz ble født i Haugesund 16. august 1918. Foreldrene hennes var Johanna og Moritz Rabinowitz, og Edith var deres eneste barn. Moritz kom til Norge fra Polen i 1901, som 14-åring, og han slo seg etter hvert ned i Haugesund, hvor han i 1911 åpnet sin første butikk. Han var en fremgangsrik forretningsmann, som etter hvert hadde både fabrikk i Haugesund og klesforretninger i en rekke byer. Han var med andre ord en viktig arbeidsgiver i distriktet.

Johanna var opprinnelig fra Tyskland. Hun hadde dessuten familie i Bergen, og Edith og Johanna bodde en stund der. Men den første delen av oppveksten hadde Edith i Haugesund.

Edith hadde livet og mulighetene foran seg. Hun var flink på skolen, hun spilte piano og danset ballett. Både i 1932 og 1933 spilte hun klaver på radioen i Bergen, og ble i den forbindelse holdt frem som et godt eksempel for andre unge piker. Haugesund var stolt av sitt bysbarn, og avisene roste også danseopptredener hun hadde.

Haugesunds Dagblad skrev for eksempel 20. november 1936 om en tilstelning hvor «man blev gledelig overrasket ved at den lille charmerende frk. Edith Rabinowitz, viste et par av sine straalende danser. Hun høstet stormende bifall.».

Våren 1939 forlovet hun seg med østerrikeren Hans Reichwald. Hans var to år eldre enn Edith, og hadde flyttet til Norge året før. Han hadde bodd en periode i Norge noen år tidligere også, men hadde flyttet tilbake igjen til Østerrike. Broren hans bodde også i Norge, og da Hans og foreldrene fant ut at det var best å flykte fra et økende trusselbilde i Østerrike i 1938, var Norge og Stavanger det naturlige målet.

Hans og Edith giftet seg 21. november 1939. Det var en tirsdag, og stedet var Bergen, hvor Edith bodde på denne tida. Bare fire dager senere døde Ediths mor Johanna etter en tids sykdom. Hennes sykeleie må ha lagt en viss demper på dagen, men bryllupsbildet viser likevel et lykkelig par og en svært stolt far.

Det nygifte paret flyttet til Kristiansand, for å gå inn i ledelsen i Moritz’ butikk der, City dressmagasin. Planen var nok at de skulle etablere seg Kristiansand, men tiden var ikke på deres side. Da Norge ble okkupert forandret mye seg for familiene Rabinowitz og Reichwald. Og for mange andre også.

Moritz Rabinowitz hadde i mange år allerede vært en uttalt kritiker av nazismen. Han var en aktiv samfunnsdebatant som skrev skarpe artikler og avisinnlegg, og han hadde også gitt ut en liten bok, kalt «Verdenskrisen og vi – individuell livsplan», hvor han advarte mot hat og kunstige barrierer.  

Moritz’ kritiske røst hadde ikke gått ubemerket hen, og han havnet fort på de nazistiske myndighetenes liste over personer som måtte arresteres. En mann av Moritz Rabinowitz overbevisning var selvsagt fullt klar over at han ikke lenger var trygg, og han gikk derfor i skjul med en gang Norge ble okkupert.

Sommeren 1940 flyttet Edith og Hans til Skånevik, hvor de var nærmere Moritz’ skjulesteder, og det ble derfor her de skapte seg et hjem.

Edith var nå gravid, og 23. november 1940 ble Harry født. 11 dager senere ble Moritz Rabinowitz arrestert av nazistiske myndigheter. Fikk han sett sitt nyfødte barnebarn?

Moritz ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som politisk fange, og der døde han i begynnelsen av 1942.

Livet i Skånevik var av en enklere karakter enn det Edith hadde vært vant til i oppveksten. Hans livnærte seg og familien som sykkelreparatør, og trolig andre praktiske håndverkstjenester. En venninne har i ettertid kunnet fortelle at Edith ikke akkurat var et naturtalent på kjøkkenet, for det hadde hun nok ikke lært hjemme. Men hun tok sine feilslåtte forsøk med en god latter, og fant glede i små ting som landlige sykkelturer og hyggelig selskap.

I 1942 ble Edith igjen gravid, og jeg vil tro de hadde hjertene fulle av håp om en tryggere fremtid for seg selv og sin voksende familie. Men utover høsten 1942 ble det lagt planer som skulle knuse dette håpet.

26. oktober ble mange jødiske menn arrestert over hele Norge. Blant dem var Hans Reichwald. Edith, som jødisk kvinne, fikk meldeplikt. Samme dag kom «Lov om inndragning av formue tilhørende jøder». Nå må det ha vært tydelig for alle at også norske jøder var i stor fare, noe familien Reichwald trolig allerede hadde visst lenge.

Hans ble arrestert tidlig om morgenen. Mens Edith prøvde å finne ut av hva som skjedde, passet et vennepar Harry. De skulle siden huske den lille guttens utrøstelig gråt etter moren. Det må ha vært en opprivende opplevelse, både for en liten gutt og for de voksne. Både Hans og faren, Jacob Reichwald, ble tatt denne dagen, og Edith mistet retten over egne eiendeler. Noen dager senere flyttet Edith og Harry til Stavanger, for å være sammen med svigermoren, Jeanette Reichwald.

En måned senere kom turen til alle jødiske kvinner og barn i Norge. De skulle arresteres og etter hvert deporteres. Edith, Harry og Jeanette ble sammen med flere andre arrestert i Stavanger og sendt til Oslo, via Kristiansand.

I Oslo ventet et opphold i Bredtveit fengsel, før de i februar ble plassert på skipet «Gotenland», med kurs for Stettin i Tyskland. Derfra bar det videre til Berlin, og til slutt med tog til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Hit ankom de onsdag 3. mars 1943. Edith Reichwald, gravid og med to år gamle Harry på armen, ble i utvelgelsen ved ankomst sendt til høyre. Det samme gjaldt Jeanette Reichwald.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan denne situasjonen fortegnet seg for de involverte, og vi får håpe at vi aldri finner det ut. Alle menneskene som ble sendt til høyre denne dagen ble sendt rett i gasskammeret. Forsto de det da de kom inn i det overfylte rommet? At dette var slutten på livet?

Edith og Hans Reichwald var helt i starten av sitt liv sammen. De ventet sitt andre barn og hadde en lys fremtid foran seg. Hadde det ikke vært for at verden var fylt med hat og konspirasjonsteorier, maktmisbruk og fordommer.

Møblene skulle gått i arv til Hans og Ediths barnebarn. Harry og hans småsøsken skulle ha fått sette sitt preg på samfunnet, og Edith skulle ha fått danse til hun ble gammel. I stedet fikk ulmende fordommer vokse seg store og ødeleggende.

Hans og Edith var godt likt i Skånevik, og en del av eiendelene deres skal ha bli tatt vare på av venner, i påvente av at de en gang skulle komme tilbake. Men de kom aldri tilbake.
Tilfeldigheter ville siden ha det til at fire av møblene deres fant veien til ARKIVET.

Det skulle helst ikke vært noe å fortelle ut fra disse forholdsvis uskyldige gjenstandene: de to polstrede puffene, nattbordet og speilet. Men det er det. Og det er viktig.

---

Hva er bakenfor speilet?
Er det bare en vegg, en plate som ikke skal ses?
Eller:
Er det mennesket
hvis speilbilde en gang syntes i glasset?
Er det tomhet?
Et vakuum etter dem som var der?

---

Kildeliste:

• Hagen, Kvanvig og Tronstad: Jakten etter jødene på Agder. Stiftelsen Arkivet, 2016
• Ulike aviser tilgjengelig på nb.no
• Snublestein.no
• Banik, Vibeke Kieding: Moritz Rabinowitz i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 27. januar 2021
• Rabinowitz, Moritz: Verdenskrisen og vi. Utg. Eget forlag. Haugesund, 1933
• Fotografier fra DigitaltMuseum: Haugalandmuseet og Norsk folkemuseum
• Opptak av samtaler med tidsvitner, i privat eie