Litt mange julehelger at være hjemmenfra

Ja, det blir litt mange julehelger at være hjemmenfra nu; men den næste haaper jeg sikkert at få sammen med Dig – om vi begge lever da!

Sitatet er fra et brev datert 26. desember 1942. Avsenderen, førstestyrmann Lars Andersen Dahll-Larssøn fra Tromøy, hadde sin første jul i fangenskap, etter at de to foregående julene hadde vært tilbragt i Sverige hvor han i likhet med mange sjøfolk var strandet etter okkupasjonen av Norge. Da krigen var et faktum også for Norge var Dahll-Larssøn påmønstret DS Solgry, som akkurat 9. april 1940 lå til havn i Trelleborg, sør i Sverige. Der ble både skip og mannskap liggende uten mulighet til å komme seg videre, som en del av kvarstadbåtene. Senhøstes 1941 mønstret Dahll-Larssøn over på skipet DS Gudvang.

Lars og hans kolleger levde over lang tid i en slags boble, hvor de var frie, men samtidig bundet til sine skip, og de kunne dermed ikke reise hjem til familiene i Norge. Brev og telegrammer ble flittig sendt frem og tilbake, med både nyheter, formaninger, bekymringer og kjærlighetserklæringer. Og til merkedager og høytider var nok savnet ekstra stort.

Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Lars Andersen Dahll-Larssøn (1887 – 1953) var gift med Elionore (født Olsen, 1899 – 1980). De to hadde sønnen Erik Thomas Dahll-Larssøn (1920 – 2017), som gikk under navnet Tom. Både Lars og Tom opplevde å sitte i tysk fangenskap i løpet av andre verdenskrig. Tom ble nemlig arrestert sammen med et stort antall andre studenter i Oslo i slutten av november 1943. Dette visste ikke Lars, som nok fant trøst i troen på at kona hadde sønnen hjemme til jul, akkurat som de første krigsjulene.

Elinor (det var slik Lars skrev navnet hennes) var en av svært mange som gikk hjemme i uvisse og bekymret seg for sine kjære gjennom okkupasjonstida. Krigsjulene var dermed i aller høyeste grad unntaksjuler for Elinor Dahll-Larssøn.

Elinor og Lars Andersen Dahll-Larssøn. Foto: I familiens eie.

Her følger noen utdrag fra noen få av Lars’ brev til Elinor i desember 1940 og 1941:

«Jeg begynder at se frem til de dage skal komme da jeg kunde være hjemme hver jul, selv om det ikke var så rigt!» Brev datert 17. desember 1940. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

1. juledag 1940:

Deilig veir – solskin til en forandring og kun ett par graders kulde! Det gik bra i går kveld og stuerten viste sig fra sin bedste side og vi hadde det ganske bra! T. er ikke kommet tilbars enda – han har vel maatte overnatte der han var, for folk her er vist enda striere med sin Juleturing enn vi hjemme, og mat med drikke samler de vist i lang tid i forveien – vi hadde jo Radion på og hørte Julehilsen fra The Old Man, og ellers de vanlige julesanger.
(…)
Jeg tog med mig nogle digte av N. Grieg som nylig er kommet i Sv. blade og læste op ved bordet og snakka litt ogsaa – og forsøgte saa godt som mulig at holde Politisk diskusion undav; men Du vet det blev litt på slutten likevel og det saa litt faretruende ut en stund; men det gled over, og endte med fred og forsoning for alle parter som det jo bør være på en julaften.

2. juledag 1940:

Håper veiret blev bra så Du kunde faa de gamle ut til Dig. Det blir jo mere hygge likevel naar dere var samlet. Ja, Zeiferts skulde vel til Gjesøia igjen som vanlig! Nei Du, jeg forstår saa godt at det ikke lod sig gjøre at sende noget i pakker eller andet, og der er heller ikke noen andre om bord som har faatt noget sendt. En del Julekort og Julehefter er jo kommet frem; men bestemmelsen angående slike sendinger er vist svært forskillige fra forskillige kanter av landet, ser det ut til – eller fortolkningen derav er forskillig!
(…)
Her Juletrær med elektriske pærer paa som er plasert paa de forskillige steder paa kaiene og det tar sig ganske pent ut om kveldene, og gaterne er jo fuldt oplyst med Juleutstilling om kvelderne.
(…)
Ja, jeg haaper Du næsten følte at jeg var hos dere Julaften for da hadde jeg i alfald både lyst, vilje og energi til at tænke på dere! Dette blev litt langt, men jeg håper det passerer.
Kjærlig hilsen til dere begge.
Din trofaste Lars!

I tillegg til brev sendte nordmenn i Sverige hjem pakker. Men det var slett ikke sikkert de kom frem i komplett stand. Underveis på ferden, kanskje i forbindelse med sensur og andre kontroller, forsvant både det ene og andre. Lars, som hadde sendt hjem en kasse med diverse varer før jula 1941, måtte med stor skuffelse innse at det var forgjeves:

31. desember 1941:

Det blir visst «Borte med Vinden» som ett Kinostykke heter her. Ser du bagte av det lille du har så godt du kunde, men det var stor synd at Du ikke skal faa det jeg sendte, og det falder vanskelig for mig at «uttrykke» hvad jeg helst vilde gjøre med dem som har nasket den.

Men mangelen på søtsaker og andre varer var tross alt ikke det viktigste. Den hengivne ektemannen og faren ville gjerne byttet sine goder i Sverige for å få være med på kjente juletradisjoner.

Ser du og Tom skulde tilbringe Julaften hos de gamle, og det var vel den bedste måten at gjøre det på – og jeg håper at dere har havt det så hyggeligt som det med små midler kan gå an at ha det, og at helsa holder for dere alle. Ser dere skulde ha Torsk til Julaften – og det skulle gjerne jeg også vært med på, så kunne dere faatt Kalkunen i stedet.

Jula 1940 og 1941 hadde foregått med en viss grad av selskapeligheter for sjøfolkene i Sverige. Men i løpet av 1942 endret livet seg dramatisk.

31. mars 1942 la DS Gudvang og 9 andre norske skip ut fra Gøteborg, med mål om å komme seg over til Storbritannia. Av de ti skipene var det kun to som kom seg over. De resterende ble enten senket eller måtte returnere til Gøteborg. DS Gudvang, med Lars Andersen Dahll-Larssøn om bord, var blant de senkede skipene, men mannskapet overlevde og ble tatt til fange av tyske styrker.  

Mange andre sjøfolk opplevde også fangenskap under andre verdenskrig, flere steder i verden. Blant dem var kaptein Thorvald Messel på DS Ringulv, som ble internert i Fransk Marokko i 1940. I 1942 klarte Messel å komme seg til London, og etter et kort opphold der dro han igjen til sjøs med DS Astrid. Julaften 1942 sendte han på vegne av mannskapet telegram til ingen ringere enn kong Haakon. Kongen svarte med telegram en drøy uke senere. Les mer om det på Krigsseilerne på Facebook.

Kopi av telegram fra kaptein Thorvald Messel og mannskapet på DS Astrid til kong Haakon VII, julaften 1942. Foto: ARKIVET
Svartelegram fra kong Haakon VII til kaptein Messel og mannskapet, datert 2. januar 1943. Foto: ARKIVET

Jula 1942 satt Lars Andersen Dahll-Larssøn i leiren Marlag und Milag Nord, en fangeleir nord i Tyskland for både alliert marine og sivile sjøfolk. Herfra fikk han skrive brev og motta pakker. Etter rettsaken i 1943 mot ham og de andre kvarstadbåtfangene, fikk han derimot status som NN-fange, som betydde at han ble helt avskåret fra verden utenfor. Han ble da sendt til Sonnenburg og flere andre leirer, uten at noen hjemme visste noe om hvor han var eller hvordan han hadde det.

Et lite knippe julebrev skrevet i fangenskap. Det var egne spesiallagde brevpapir for fanger, med begrenset plass å skrive på. Poststempelet viser ofte at det tok flere uker fra brev ble skrevet til de ble sendt. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Hjemme gikk Elinor og ventet på sin mann, mens hun forsøkte å holde hjulene i gang i en husholdning som manglet en viktig part.

Brevene fra Lars til Elinor både før og under første del av fangenskapet tematiserer ofte praktiske gjøremål som utgifter, fiskegarn, båtpleie og vedsanking. Når det nærmer seg jul inneholder de beskrivelser av mat, klær og enkle tilstelninger, samt innholdet i de svært velkomne Røde Kors-pakkene som de norske og danske fangene mottok.

15. desember 1942:

Kjære Eli!
Hj. takk for brev av 26. november som jeg fik i dag. Forstår at du har Tom hjemme nu, det er vel også litt sikrere end der han var før – for nu begynder det snart. Du blir i alfald ikke allene i Julen. Vi får det ganske bra i Julen med mat i alfald. Har faatt 2 ekstrapakker via Svenska R.K. Det er jo lett at forstå hvorfor ikke den tilsvarende instutition hjemme vil sende noget, men dagene er vel talte for dem også. I de Svenske pakker var meget deilig knækkebrød og kjæks, sukker og Div hermetik av Sild – og det smaker bra – Æbler og Sukkertøi var der også! Vi er blitt gjort opmerksom på at det kan bli vanskeligere for os, efter nyttår, Da transportene over Geneve forandres med hændelserne på de kanter men jeg har ett godt underlag med fett nu, så jeg skal nok klare mig. Det vil bli rationert litt på Tobakken også; men jeg har hamstret litt og det koster meg litt av proviant, men der er adskillig søte saker som jeg bedre kan undvære! Her kommer stadig aviser og tidsskrifter hjemmenfra. Det er jo lett at forstå hvorfor sligt sendes. Her har vært varmegrader hidtil. Jeg får vist takke for det gamle år – og ønske dere alt godt. Gratulerer med Nyttårsaften.
Kj. hilsen Lars.
Hils Mana tak for insattsen i brevet.
Hils de Gamle og ellers kjendt!

Lars Andersen Dahll-Larssøn sendte i 1942 et julekort hjem til sin kjære Elinor, med tegning av leiren han satt i på det tidspunktet, slik at hun skulle kunne se for seg hvordan det så ut der han var. Foto: ARKIVET

Lars Andersen Dahll-Larssøn fremstår som en positiv sjel. Gjennom sine brev formidlet han ofte et lyst syn på fremtida, i stedet for å grave seg ned i håpløshet. Men under muntre og kjærlige formuleringer ligger likevel en alvorstung nerve, som ved merkedagers melankoli skinner gjennom.

31. desember 1941:

Tak for gratulation fra Dig og Tom og de gode ønsker for det nye år! Og det samme tilbake til Dig Eli min med tak for de 22 år vi har delt ondt og godt i sammen. Håper på lysere tider for os alle, det lysner i alfald i Øst og Dagene blir længere!

Utsnitt av brev datert 31. desember 1941. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Brevene fra Lars til Elinor er tatt godt vare på, og er nå en del av ARKIVETs arkivsamling. Mange familier har tatt vare på slike flotte brevsamlinger og andre arkiver som på hver sine vis inneholder verdifulle vitnesbyrd om menneskelige liv og tanker i vanskelige tider. De arkivene som blir betrodd oss på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter for bevaring, er med på å bidra til at disse vitnesbyrdene kan bli kjent for stadig nye personer, gjennom både undervisning og annen formidling. Vi som jobber med slike arkiver opplever dessuten å få en tilknytning og sterk respekt for tidligere ukjente mennesker vi blir kjent med på denne måten.


Utsnitt av brev datert 31. desember 1940 og 1. januar 1941. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Både Lars og Tom kom hjem etter at krigen var over. Familien Dahll-Larssøn var dermed tross alt blant de heldige. Lars’ urokkelige hengivenhet til sin kone og sønn er inspirerende året rundt, og kanskje særlig i høytider og merkedager som ved avslutningen av et år.

Ved skrivingen av dette stykket var jeg selv og mange andre midt i forberedelsene til en annerledes jul. Ikke på grunn av krig, men på grunn av en pandemi. Det blir alltids jul likevel, og med et nytt år kommer nytt håp. Derfor velger jeg å avslutte med Lars sine ord til sine kjære, og jeg sender dem også videre ut til oss alle:

Kjæreste du! Jeg ønsker dig og Tom saa godt Nytt år som det står i ett meneskes magt at ønske dere!


Kildeliste:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: