og med dig er det bedre enn alle dikt

To ting man i verden regner med
Det er krig og det er kjærlighet
Da krigens utfall man aldrig ved
min ven lad os tale om kjærlighet

Hvordan kan vi egentlig bli kjent med en historisk person, en vi ikke lenger kan møte og snakke med fysisk? Vi kan selvfølgelig tolke de historiske hendelsene og gjerningene, trekke frem en persons mot i motgang eller evner i samfunnet. Men for å komme under huden på en person, er det lite som slår deres egne ord og refleksjoner.

Det er slett ikke alle mennesker vi har en direkte tilgang til gjennom deres egne ord. Så det er definitivt en gavepakke når vi kan bli kjent med dem vi studerer gjennom personlige brev, dagbøker eller dikt.

Udatert dikt av Arne Laudal. En direkte kjærlighetserklæring som bruker selve diktsjangeren som målestokk på livet «med dig». Foto: ARKIVET
Til dig.
Før syntes mig språket på ord så rikt, 
dog trodde jeg best det uskrevne dikt. 
Nu finner jeg ikke de riktige ord 
i diktet til dig og nøden er stor. 

Og mens jeg sitter her ene og strever 
det slår mig: Så sikkert som jeg lever 
har du gjort allting så stort og rikt 
at selve livet med dig blir et dikt. 

Og skulde der komme en dårlig vending 
med glede tar jeg mot skjebnens sending. 
For livet mitt er blit lyst og rikt 
og med dig er det bedre enn alle dikt.
-Arne Laudal-

Mange har kanskje slike minner etter tidligere generasjoner liggende hjemme. En oldemors dagbok eller en bestefars brev. Det kan gi en ny nærhet til mennesker vi en gang har kjent, eller kanskje bare hørt om. I mange tilfeller kan slike minner også være kilde til en dypere forståelse av historiske hendelser eller for mennesker som har virket inn på historien, enten helt lokalt eller i større perspektiv.

Arne Laudal har for ettertiden blitt kjent som en viktig krigshelt og sentral i organiseringen av den militære motstanden på Sørlandet under andre verdenskrig. Som privatperson skrev han både brev og dikt, og flere av disse har overlevd tiårene etter hans død, som små avtrykk etter et menneskes sjel.

Mye er skrevet om major Laudal, så jeg skal fatte meg i korthet for å gi et bakteppe til lesere som ikke kjenner til navnet fra før.

Familien Laudal. Far Bent Torkelson (1853 – 1932) med sønnen Torkel (1888 – 1970) foran seg, dattera Tora (1886 – 1902) i midten, mor Ragnhild Tobiasdtr. (1857 – 1939) med Arne (1892 – 1944) på fanget. Yngstebror Trygve (1896 – 1964) var ennå ikke født da bildet ble tatt. Foto: Privatarkiv etter Arne Laudal / ARKIVET

Arne Bentson Laudal ble født i Laudal, i nåværende Lindesnes kommune, i 1892. Hans foreldre het Bent og Ragnhild, og i likhet med faren, som var fanejunker, valgte Arne en militær utdanningsvei. Etter artium i Kristiansand tok han krigsskolen, og han viet størsteparten av karrieren til å utdanne nye generasjoner offiserer, ved 3. divisjons skole (underoffiserskolen) i Kristiansand. I begynnelsen av 1940 ble han utnevnt til major. Så kom andre verdenskrig til Norge.

Sommeren eller høsten 1940 ble han bedt om å organisere den militære motstanden på Sørlandet. Han bygde gradvis opp en hemmelig militærorganisasjon, som ble hetende Kampgruppe 3. Den strakk seg fra Kragerø til Stavanger, og hadde flere undergrupper. Rundt 3500 personer skal ha vært involvert.  

Utenfor ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, ved den gamle hovedinngangen, står en byste av Arne Laudal. Foto: Linn Maria Larsen / ARKIVET

Høsten 1942 ble flere motstandsgrupper på Sørlandet avslørt, og også Laudals organisasjon ble rullet opp. Han selv ble arrestert og torturert i Kristiansand i desember dette året. Han ble deretter sendt til Grini, og våren 1944 ble han dømt til døden og henrettet i Trandumskogen.

Arne Laudal. Foto hentet fra Fanger.no

Arne Laudals militære bakgrunn viser seg tydelig, ikke bare i hans gjerninger for å forsvare landet, men også i hans diktning. Forsvarstanken sto sterkt, og en kan nærmest si at han hadde en romantisk tilnærming til det hele. En tydelig undertone av æresfølelse knyttet til utdanningen av fremtidens militære er åpenbar i deler av hans personlige diktning. Her er et utdrag fra diktet «Skolen»:

Hersket har mange generaler 
 befalet er talrikt i skolens annaler 
 Huset står der like rolig 
 Stedse for livskraftig ungdom en bolig. 

 Maner os til med sin trygge ro 
 på forsvarets sak alltid å tro. 
 Sier når vi passerer dets dør: 
 «Velkommen igjen jeg har sett dere før. 

 Din far og din farfar gikk også her 
 og dobbelt derfor velkommen vær. 
 En gang var de unge just som du. 
 Du slegter dem på, jeg ser det nu.
 
 Vær som dem her under mitt tak 
 gå så til arbeid for forsvarets sak. 
 Senere sender du mig sikkert din sønn.
 Det er for dit opphold min beste lønn.» 
-Arne Laudal-

Diktet om skolen finnes i vår samling i to utgaver, så det var nok et formuleringsprosjekt han tenkte en del på. Romantiske skildringer av det trofaste og varige finner vi både i hans hyllester til forsvarstanken og i hans beskrivelser av naturen. Hans sterke forhold til naturen i egne hjemtrakter kommer tydelig til syne i flere dikt. De to siste versene av diktet «Sørlandshei» gir et innblikk i følelsene hans for akkurat dette landskapet:

Fager ved høst og fager ved vår, 
fagert når bladene blusser og blør. 
Himlen har kastet sommerens slør 
og blikket inn til det evige når. 

Hvis den som rådde her sør var mig 
så skulde du vel se på greier. 
Ingen bane ingen brede veier 
la urørt ligge min Sørlandshei 
-Arne Laudal-

En stor ulempe ved diktene som ligger i privatarkivet etter Arne Laudal, er at de er udaterte. Dermed er det vanskelig å slå fast selv hvilket tiår han skrev dem i. Diktene om skolen er det jo nærliggende å tidfeste til 1920- eller 1930-tallet, da han arbeidet og etter hvert var sjef ved 3. divisjons skole i Kristiansand. Men de kan også være fra tidlig 1940-tall, som et nostalgisk tilbakeblikk. Enkelte dateringer på andre notater i samme samling, tyder likevel på at både disse og mange av de andre diktene hans er skrevet på 1920-tallet.

Diktet «Skiskole» gir et bilde på gode opplevelser og samhold i en militær gruppe. Om dette er en klasse ved underoffisersskolen eller en annen gruppe vet jeg ikke, men de positive opplevelsene står i fokus. Jeg har her transkribert første og siste vers:

Susende på ski 
nedfor bratte li 
mann efter mann farer fort forbi 
mørkeblå i klær 
pakkning og gevær- 
Kjelker følger, provianten er der. 

(...) 

Høit hop med spring. 
Telemarkssving. 
Tunge bratte kneiker med åndenød og sting 
Bremsning og fart 
Frisk stavhugg hardt 
Alt er muntre minder som glemmes ei så snart
-Arne Laudal-
«Skiskole», vers 1 – 3. Foto: ARKIVET
«Skiskole», vers 4 – 6. Foto: ARKIVET

Ministerialbok for Oddernes sokn, viede 1925. Hentet fra Digitalarkivet.no

7. november 1925 giftet Arne seg med Helga Stray (1902 – 1972). Jeg velger å se de fleste henvisninger til kjærlighet i hans diktning, som nikk til henne. I alle fall så nær som én, men det kommer jeg tilbake til.

Helga Stray og Arne Laudal giftet seg i 1925. Foto: Historiske Foto- Marnardal og Audnedal

Et utitulert dikt fanger opp forelskelsen Arne kjente på:

To ting man i verden regner med 
Det er krig og det er kjærlighet 
Da krigens utfall man aldrig ved 
min ven lad os tale om kjærlighet 

Du møtte mig klædt i lyserødt 
Den farve har dagen som just er født. 

(...)

Du gik ved min side i dype tanker
og drømmende blanke blev øinene blå 
Og jeg som bare på alt av dig sanker 
måtte spørre så sagte: Hvad tenker du på 

Helga, vet du at i alle stunder 
er du nu med mig. Det er et under. 
Snart syns jeg du smiler og nikker til mig 
Alt godt jeg gjør blir bare for dig 

(...)
-Arne Laudal-

En del av Arne Laudals dikt har trolig aldri vært ment for granskning av utenforstående og fremmede. I beste fall er de tidlige utkast. Men flere av diktene virker velfunderte og ferdige, og innimellom er det også mange svært velformulerte strofer og verselinjer, som i seg selv føles som stor poesi.

«Og jeg som bare på alt av dig sanker». Jeg er ingen litteraturviter, ei heller veldig bevandret innen diktanalyse, men jeg har sans for vakre formuleringer. Og denne, i mine øyne, er helt klart det. Den fanger opp den altoppslukende beundringen og begjæret en kan kjenne på når en er forelsket. Jeg tror på ham.

Helga Stray/Laudal. Ukjent årstall. Foto: Privatarkiv etter Arne Laudal / ARKIVET

Selv i diktet «Hytta», som starter som en kjærlighetserklæring til egentid langt unna det moderne bylivets kjas og mas, ender han opp med en lengsel etter henne som sitter igjen hjemme.

Diktet består av 13 vers, med utgangspunkt i ei hytte i Skårbotn. Andre vers av diktet går sånn:

Det er ikke rare greier 
men hytten den er min 
og langt fra alfarveien 
den lokker med freden sin. 

Hytta er et sted for fred, refleksjon og gode minner. Men minnene begynner i løpet av diktets hyttetur å sentrere seg mer og mer rundt én person, som ikke sitter på sin faste plass der i hytta. I vers 10 til 12 ser en tydelig at noe er viktigere enn freden der oppe:

Snart var bålet slukket 
og dørene forsvarlig stengt 
men helt til dig var rukket 
min tanke og al min lengt. 

Og over veiløse heier 
siste gang i år 
alt jeg evner og greier 
mot sør og dalen det går 

Så er snart skiskolen omme 
og hett jeg lengter frem 
mot dig og at jeg skal komme 
til dig og vort kjære hjem. 

Og i siste vers ytres det en forhåpning om at de to som trekker i ham, hans kjære og hytta, snart kan forenes. Frem mellom linjene i diktet skinner det en erkjennelse om at selv egentid er best sammen.

Og hilsen jeg med skal bringe 
fra hytte og Himmelsyn. 
De venter at lengsel skal tvinge 
dig snart ditopp fra byn. 
-Arne Laudal-
Foto: ARKIVET

Der mange av Arnes dikt kan se ut til å beskrive hans eget liv og hans følelser til både Helga, naturen og det militære, er det ett i samlingen som skiller seg ut. Det bærer mer preg av å fortelle en historie, og hva som er tatt fra dikterens eget liv, eller ikke, er vanskelig å slå fast. Det er uten tittel eller dato, men det er trolig også her snakk om 1920-tallet. Mye av innholdet passer sammen med hans typiske temavalg, som natur, soldatliv og kjærlighet. Fortelleren her er imidlertid gammel og alene, og kjærligheten vant ikke frem. Det er et langt dikt, så jeg gjengir ikke hele, men har valgt ut 8 av 17 vers:

Nu er jeg gammel, stiv og tung, 
men med glæde jeg vet at jeg var ung.
Jeg angrer ei på de år som er omme, 
mens jeg går her og venter på dødens komme.

(...) 

Se idrettsmerket i sølv det har jeg 
Hærens medalje for skytning bar jeg. 
Marsjmerket det vakre og blå 
viser at jeg som soldat kunde gå. 

På veggen der henger de store hansker 
som nævernes form så helt forvansker 
med dem jeg lærte parere og slå 
De tider tenker jeg ofte på 

Og skoene der med pigge på 
med dem jeg ofte i starten lå 
Så med det samme jeg er i sving 
På skolens lag var jeg høire ving.

(...) 

Flyver vilde jeg så gjerne bli 
Der er for farlig - du store ti 
sa de begge både far og mor 
Jeg måtte la være, men harmen var stor 

(...) 

Glasset svang jeg hver festlig stund 
Gav mig aldrig før jeg så dets bund. 
Aldrig jeg nogensinde skulke vilde 
når hos kong Alkohol jeg var budt til gilde. 

Men dog der i mig innerst inne 
levet en lengsel mot en kvinne, 
en eneste én som bare var min. 
Derfor holdt jeg mig alltid fin. 

Vi møttes omsider og da hun mig favnet 
sluktes min lengsel og bøttes savnet. 
Men skjebnen vilde os ei forene 
og derfor går jeg endnu alene. 

(...)

Det er uvisst hvem eller hva han har latt seg inspirere av her. Deler av sitt eget liv? Noen han kjenner?
Noe ved stilen, både i dette og flere andre dikt, minner om westernsjangeren, med en romantisering over den ensomme rytter (eller hos Laudal: vandrer, jeger, skiløper eller soldat).

Han var bare 51 da han ble henrettet, 9. mai 1944, så han fikk aldri oppleve å se tilbake på livet som «gammel, stiv og tung». Men at han hadde større hell i kjærligheten enn fortellerstemmen i diktet om den gamle mannen, det er en sikker (og oppløftende) antagelse.

Foto: ARKIVET

I diktet «Til dig» tematiserer han selve diktningen og letingen etter de riktige ordene. Diktsjangeren blir en målestokk for livet, og han konkluderer til slutt med at «livet mitt er blit lyst og rikt / og med dig er det bedre enn alle dikt».

Diktene som er gjengitt i utdrag her, er bare et lite utvalg av hans diktning. Det finnes flere dikt i arkivet etter ham, og han må helt sikkert ha skrevet mange flere dikt enn det som har blitt bevart til vår tid. Dette var en av hans måter å få utløp for sine tanker på, som små avtrykk av hans sjel. Og dermed gir de oss et bitte lite innblikk i Arne Bentson Laudals liv og refleksjoner. Vi lærer ham å kjenne på en litt annen måte enn gjennom de etablerte beretningene i historiebøkene. Glimtvis dukker hans egne tanker og følelser frem. Og med det blir han litt mer levende for oss som aldri kjente ham.

Veien er brolagt med ---.

Vi talte om det fornuftig og sundt 
To timer til samvær vi hadde os undt. 
men da jeg kom hjem, måtte jeg le, 
for klokken var et kvarter over tre. 

Ja tiden til ti ifra klokken otte 
går altfor fort når man bygger slotte. 
Ja da jeg kom hjem, måtte jeg le. 
Tenk, klokken var et kvarter over tre. 

Det er nu ikke så helt merkverdig. 
Det er ikke så lett å bli ganske ferdig. 
Men det er det samme, jeg måtte le 
for klokken var et kvarter over tre.
-Arne Laudal-

I transkriberingen av noen av diktene har jeg korrigert enkelte skrivefeil, men i det store og hele har jeg beholdt skrivemåte som en del av tidskoloritten. Rettskrivning var noe ganske annet på Laudals tid enn nå, og etter min mening er variasjonene en stor del av sjarmen.


Kildeliste:

2 kommentarer om “og med dig er det bedre enn alle dikt

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: