På tynt papir

«Kjære Helga! Du blir vel forskrekka når du får brev på en slik papyrusrull, men når du hører grunnen forstår du nok.»

Under rivningsarbeid i et av Kristiansand kommunes administrasjonsbygg, ble det oppdaget noe papir som var gjemt i en luftesjakt. En lang, smal remse med tynt, brunt papir. På papiret var det skrevet noe.

Et brev, datert 27/2-45. På toalettpapir.

Brev datert 27. februar 1945, skrevet på toalettpapir. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Bygningen med luftesjakta var Tollbodgata 37. I en årrekke holdt politiet til i leide lokaler i Rådhuset og Tollbodgata 37. Sistnevnte inneholdt blant annet fyllearresten, og er for mange mest kjent som det. Men det var nok ikke fyll som hadde ført brevskriveren dit.

«Oskar Bergstøl og jeg har nemlig sittet fengslet siden 9/2 og du kan tro det er fengslende. Vi sitter for en ren bagatell, men det skal jo ikke stort til nu for tiden og vi vet ikke når vi kommer ut.»

Det er noe uvisst hvem Helga, brevets tiltenkte mottaker, var, men Oskar Bergstøl er lettere å finne. Ifølge Fanger.no ble han arrestert 10. februar 1945, og satt i Kristiansand til 14. mars. Han ble igjen arrestert 30. april, og satt da fengslet til 8. mai. I alle fall én av disse arrestasjonene skal ha vært for å flytte på en radio. Muligens var dette den bagatellen vår brevskriver nevner? Var den andre arrestasjonen samme type «bagatell»?

Radioer hadde på denne tida vært forbudt for de fleste nordmenn i noen år, så her har det i alle fall neppe vært snakk om at de ikke visste at de gjorde noe ulovlig. Men det har tydeligvis ikke vært alvorlig nok til å bli sendt videre fra Kristiansand.

«Vi har ikke lov til å sende brev, derfor sender jeg det ut ulovlig på det papir jeg kan få tak i. Du må brenne brevet når du har lest det, da det kan bli farlig hvis andre skulle få tak i det. Vi sitter fem stk. i en dobbelt celle, så det er nokså trangt om saligheta, men det går det som alt annet. Jeg har igrunnen ikke stort å skrive om, for det hender jo ingenting her, vi sitter bare her og ser på hverandre, men når jeg fikk en chanse til å få ut noen brever, tenke jeg at jeg ville skrive til dig.»

Valget av toalettpapir som brevpapir forklares her ganske enkelt med at det var det som var mulig å få tak i. Dette er slett ikke uvanlig, og slike toalettpapirbrev fra folk i fangenskap under andre verdenskrig finnes det flere av i både museer, arkiver og familier. Nå er det altså ikke snakk om tre lag med mykt og luftig toalettpapir som vi kjenner i dag, men enkelt, glatt og svært tynt papir. Det skal ikke mye til å ødelegge det, så slike brev må håndteres med stor forsiktighet.

Når vi leser brevet ser vi at dette ikke er en dramatisk fortelling om vold, nød og grusomheter, men heller en beskrivelse av realitetene for de som «bare» var fengslet. Trangt og kummerlig, med få goder. Hva kan de ha snakket om, der de bodde tett på en liten celle i flere uker? Og hva var formålet med dette brevet? Kanskje bare en måte å få tida til å gå, til å føle at man hadde kontakt med noen man ikke kunne nå der og da.

«Jeg vet ikke om der ligger noen brever fra dig hjemme, men jeg håper det. Hvis der ikke gjør det, så håper jeg der er ett når jeg kommer ut ivertfall. Imellemtiden får du ha det så bra Helga, og ikke glemme Kalle helt for Oslokarenes skyld.»

Noe ved måten brevet er formulert gjør det nærliggende å tenke at Helga kan ha vært ei som Kalle hadde et godt øye til. Hun var kanskje i Oslo på dette tidspunktet, og de to hadde kanskje vekslet noen brev fra før. Men i og med at dette brevet lå der det lå, er det nok lite trolig at hun noen gang fikk lese det.

Kalle, som brevskriveren altså kaller seg selv, var Karl Johan Grindheim. Hans profil på Fanger.no viser at han hadde samme fangetid som kameraten Oskar. Begge ble arrestert to ganger, på samme dato. Kanskje var de sammen begge gangene. Den offisielle datoen for første arrestasjon er dagen etter det Kalle selv skrev i brevet. Hvem skal vi stole på i en sånn sammenheng? Datoavviket er uansett mindre viktig enn det bildet han klarer å skape av en trang celle med fem fanger som tilsynelatende kjeder seg. Og frustrasjonen over å være arrestert for en bagatell. Nøyaktig hva anklagen var, vet jeg riktignok ikke.

Både Karl Johan og Oskar var født i 1922, og begge var fra Kristiansand.
8. mai 1945 slapp de ut fra fengselet som en del av frigjøringen. Et bilde av de to nyutslupne fangene sto på trykk i Fædrelandsvennen i 2012, med henvisning til heftet «Hjemmestyrkene i Torridal 1945» fra samme år.

Faksimile fra Fædrelandsvennens artikkel «Da hjemmestyrkene overtok etter tyskerne», 26. november 2012.

Oskar var med i vaktstyrkene disse dagene. Både han og Kalle ble boende i Kristiansand, og fikk etter hvert familier. Karl Johan Grindheim levde til 1998, mens Oskar Bergstøl gikk bort i 2011.

Hva som skjedde med Helga, og om det lå et brev og ventet på Kalle da han slapp ut, er uvisst.

«Mange hilsener fra en farlig forbryter.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: