Fallskjerm, fisk og papir

Hva har ordene i overskriften til felles? Ved første blikk kan disse tre ordene, fallskjerm, fisk og papir, virke helt tilfeldig satt sammen. Men felles for dem alle er en historie innen mote og klesindustri.

Private annonser, klippet fra ulike norske aviser mellom 1945 og 1947, som viser etterspørselen etter fallskjermsilke. En internasjonal pressenotis som var å se i mange aviser i mars 1946, kunne fortelle at det hotteste innen amerikansk bademote var laget av fallskjermsilke. Kilde: Nasjonalbiblioteket / nb.no

Våren 2020 har nyhetsbildet over store deler av verden vært preget av et virus som på kort tid har endret måten mange lever på. Koronaviruset SARS-CoV-2 og sykdommen Covid-19, truer liv og fører til at alle må forholde seg til ulike begrensninger og tiltak som skal beskytte våre svakeste. Hverdagen endret seg raskt for både mennesker og bedrifter.

Med dette følger en stor etterspørsel etter enkelte produkter og materialer, og kreativiteten og omstillingsevnen blomstrer mange steder. Digitale løsninger tilrettelegges i rekordfart. Permiterte arbeidere frisker opp brakklagt helsekompetanse. Folk melder seg frivillig til å hjelpe ukjente. Bedrifter som vanligvis produserer båtutstyr legger om og sørger for sårt tiltrengt verneutstyr til helsesektoren. Overalt ser en kunnskap som anvendes på nye måter for å hjelpe til på best mulig måte. Nød lærer naken kvinne å spinne, og alt det der.

Det er en unntakssituasjon. Det kan minne litt om en slags krigssituasjon, hvor alle drar i samme retning fordi alle har en felles motstander. Vi trenger ikke å ta til våpen, men kreativiteten får gro. Det er som å brygge kaffe på erter eller te på løvetann. Eller som å sy brudekjoler av fallskjermer.

Elegant 1940-tallsmote.
Foto: Lena Sannæs, ARKIVET

Krig setter alle forsyninger på prøve, og materialmangelen under andre verdenskrig viste seg på flere områder. Det var utstrakt rasjonering på en rekke varer, og blant de rasjonerte matvarene man kunne få tak i var det en rekke erstatningsprodukter som skulle etterligne egenskapene til ekte vare. Utvannet melk, mel iblandet kritt, og kaffeerstatning laget av tørkede erter var vanlig. Ifølge flere tidsvitneberetninger var det ikke alle disse erstatningsvarene som var vellykkede. Men de gjorde jobben i nøden.

En type utstyr det var stort behov for under andre verdenskrig, var fallskjermer. Både soldater og forsyninger ble sluppet fra fly i store antall. Fallskjermer ble i starten laget av silke, men etter hvert gikk produksjonen over til nylon, som både var sterkere, billigere og lettere tilgjengelig. Amerikanske fallskjermer var for eksempel tidligere gjerne laget av silke importert fra Japan, noe som ble vanskelig i krigstid. Betegnelsen fallskjermsilke gjelder dermed også nylonmaterialet.

Tekstilindustrien måtte prioritere det militære, og nye, ubrukte tekstiler til sivil bruk var mangelvare. Gjenbruk, reparasjon og kreativ materialbruk var helt avgjørende for at en skulle ha nok klær å gå med. Opprekkede strikkeplagg kunne bli nye, og gardiner og sengetøy kunne gjøres om til skjorter og kjoler. Det var helt klart nyttig å være litt praktisk anlagt! Da freden kom bare en drøy uke før 17. mai 1945, kastet for eksempel russen ved Krstiansand katedralskole seg rundt og sydde russekjoler av gamle lakener som de fikk farget røde. Regnværet akkurat den dagen, gjorde dem riktignok heller rosa utover dagen.

Dyktige tekstilprodusenter kunne dessuten lage stoffer av papir, som igjen kunne brukes til å lage både sko og klesplagg. (Mange av vår tids stråhatter er for øvrig laget av papir, og de fungerer jo utmerket.) Fiskeskinn kunne dessuten brukes i stedet for lær, og tresåler med sålebesparere av gummi eller metall gjorde skoene komplette. Du kunne kle deg i papir fra topp til tå, og se riktig så flott og moderne ut. Bare for all del unngå regnvær og søledammer …

Damesko av papir, med lærdetaljer og tresåle med metallstifter. Hælsåle fra Mjöndalit. Stempelet under skotuppen antas å si «Skoene garanteres ikke»! Skoene er størrelse 5, som tilsvarer størrelse 38. Hælhøyde: 4,5 cm, sålehøyde: 1 cm. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET
Sålebeskyttere og løse halvsåler forlenget skoenes levetid. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET
Slik bruker De Strong tåbeskytter! Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

La oss gå tilbake til fallskjermen!

Ifølge Arne F. Egner var det kun to typer fallskjerm som ble brukt av norsk og engelsk personell under andre verdenskrig. Begge var engelske og het X og D. Hovedsakelig var det X-typen som ble brukt. Denne kom i fargene hvit, kaki og kamuflasje.

Fallskjermenes hovedmål var selvsagt å sørge for trygg landing for personer og utstyr, som på ulike måter skulle hjelpe den norske motstandsbevegelsen og de allierte styrkene med å bekjempe nazistene. Men fallskjermene fikk altså denne ekstra nyttefunksjonen etter endt oppdrag.

Av store stykker med fallskjermsilke kunne en lage både kjoler, skjorter og andre klær. I og med at det var så og si håpløst å få tak i nye, hvite tekstiler, var de hvite fallskjermene spesielt ettertraktet til brudekjoler, konfirmasjonskjoler og dåpskjoler. Ikke alle fallskjermer var i like god stand etter landing, men små stykker av silke eller nylon kunne gjerne brukes til å sy undertøy og andre småplagg.

De store mengdene med fallskjermsilke som var igjen på engelske lagre etter andre verdenskrig, gikk ifølge samtidige pressenotiser direkte inn i klesproduksjonen for å bli til strømper og undertøy.

Mangt et museum i både Norge og ellers i verden, har en kjole eller to av fallskjermsilke. På ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter har vi to: En brudekjole og en konfirmasjonskjole.

Kjole av fallskjermsilke brukt av konfirmant på 1950-tallet. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Konfirmasjonskjolen skal ha blitt brukt på midten av 1950-tallet, av en ung pike i Øyslebø. Hun må ha vært ei nett jente, for dette er en liten kjole, og hun har nok hatt all grunn til å føle seg fin på den store dagen. Ungpikekjolen er smal i skuldre og liv, og trolig ankellang. Den er sydd i hvitt fallskjermstoff, med v-hals, pyntekanter og dekorativ rynking på ermene. Skjørtet er vidt og luftig, men henger tungt og fint. I venstre side er det en glidelås for å gjøre av- og påkledning enklere, men det hjalp ikke nevneverdig da kjolen skulle fotograferes, våren 2020!

Enkle detaljer som rynker på ermene og dekorative volanger. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

På ARKIVET hadde vi kun en voksen prøvedukke tilgjengelig, og den var altfor bred over skuldrene til å få på denne kjolen, så da måtte jeg søke hjelp hos kolleger på et annet museum. På KUBEN i Arendal fikk jeg låne byster og fotostudio, men det var ikke bare lett å finne en smal nok byste der heller. Til slutt gikk det, etter å ha mer eller mindre ribbet en kjolebyste for vatt. Det er jammen mye rart som kan ligge bak helt enkle bilder av en gjenstand! Ikke minst kommer man på at en jo skulle dokumentert hele den rare prosessen, men da tanken traff var det selvfølgelig for sent.

Prøvedukkens opprinnelige skjørtefyll i vatt, lekkert dandert på toppen av en annen prøvedukke. Med all denne polstringen under skjørtet så vår nette 1950-tallskjole ut som om den kunne vært hundre år eldre. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Brudekjolen har en annen historie. I flere år har den vært en del av den faste utstillingen på ARKIVET, hvor den har hatt sin plass inni en droppcontainer, som en del av den større sammenhengen med flydropp og fallskjermer. Der inne hang den som et symbol på gjenbruk av brukte fallskjermer, men den fikk på ingen måte skinne.

Vel ute av sin trange monter, ble kjolen forsiktig kledd på en byste, og effekten var umiddelbar! Undertegnede samlingsforvalter kjente, for å si det rett ut, sommerfugler og sprudlende glede ved for første gang å se kjolen komme til sin rett i all sin elegante prakt.

Brudekjole fra 1946. SARK.0074. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Kjolen er i typisk 1940-tallssnitt, med v-hals og omslag, smalt liv og markerte skuldre. Den ble brukt av Olga Rødland (1925 – 2017) da hun giftet seg med Oddvar Verås (1919 – 2003) den 23. mars 1946. Det var Olgas mor som sydde kjolen, og stoffet var det brudgommen som hadde skaffet. Kjolen er et godt eksempel på omsøm av en fallskjerm som hadde blitt brukt til containerdropp. Den har tydelige tverrsømmer på skjørtet, noe som er svært typisk for slike kjoler. På skuldrene og i livet er det sydd på stiliserte «blomster» som er laget av fallskjermsnorer. Uttrykket er enkelt, men samtidig svært elegant.

Kjolen har påsydd dekor av fallskjermsnorer. Foto: Lena Sannæs / ARKIVET

Oddvar Verås var en del av motstandsbevegelsen på Agder. Som radiooperatør hadde han vært en del av Odd Kjell Starheims gruppe, og sammen med Asbjørn Fjeld hadde han ansvar for den hemmelige radiosenderen «Cheese A» i Kvinesdal. Gunvald Tomstad på Helle i Flekkefjord dekodet mottatte telegrammer og kodet meldingene Verås skulle sende.

Våren 1944 fant Oddvar Verås og Asbjørn Fjeld ut at det var utrygt for dem i Norge, og under dekke av å skulle på fjelltur med venner i påsken, rømte de til Sverige og deretter over til Skottland. Ved Kompani Linges treningssenter i Skottland fikk Oddvar opplæringen som trengtes for videre militære oppdrag. Mellom 17. og 18. april 1945 ble han og to andre menn, samt en større mengde containere og pakker, sluppet med fallskjerm ved Hovvatn mellom Valle og Fyresdal. Her fikk Oddvar ansvaret for å bygge ut radiosambandet mellom basen Varg og andre baser i landsdelen. Han var radiooperatør ved Varg HQ frem til krigens slutt.

Her er Oddvar Verås i Fyresdal etter krigen, tilbake på stedet han ble sluppet våren 1945. Han er iført sin gamle fallskjermdrakt, og med fallskjermen han brukte under slippet. Også disse kakifargede fallskjermene var populære til omsøm. Foto: Privat.

I Oddvar Verås’ egne nedtegnelser om flukten fra Norge, skriver han blant annet om da han trosset sunn fornuft og risiko for å bli oppdaget, for å snike seg til et møte med sin kjære Olga midt under flukten. Ifølge egne ord hadde han «i lengere tid vært svært i farten etter Olga og han hadde svært god lyst til å si adjø til henne før han dro.» Dette fikk han gjennomført, men han skriver at Olga nok var sjeleglad da han endelig reiste videre uten å ha blitt oppdaget. Han konkluderer om dette stuntet: «Denne turen til Liknes var nok litt unødig dristig, men det er jo så rart med ungdom om våren –.»

Olga og Oddvar Verås på bryllupsdagen.

2 kommentarer om “Fallskjerm, fisk og papir

Legg til din

  1. Tilbaketråkk: Fred – Glimtvis

Legg igjen en kommentar til John Henrik Haukland Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: