Det hender, når jeg sitter på kontoret mitt i den gamle arkivbygningen, at jeg funderer på hva som har skjedd akkurat der jeg er. I akkurat samme fysiske rom, men i en annen tid. Det kan av og til føles litt som om en er i kontakt med de andre tidene som har vært og skal komme i samme rom som en selv befinner seg i.
Jeg kan lure på, med noen velbrukte metaforer: Hvis disse veggene kunne snakke, hva ville de fortalt? For en liten stund siden fortalte veggene på Arkivet en hel del.
En samlingsforvalter har ikke nødvendigvis hovedansvar for bygninger, men samtidig er arkivbygningen fra 1935 på mange måter vår største gjenstand. Historiene knyttet til dette huset er et viktig utgangspunkt for samlingene vi forvalter. Historien som sitter i veggene her gir arbeidet og formidlingen vår en nærhet som både ansatte og besøkende kjenner som en viktig dimensjon.
I år bygges det en helt ny utstilling i tredje etasje. I den forbindelse trengte veggene i utstillingslokalet en fornying. Deler av veggene var dekket av noen lag som ikke egnet seg for å sparkle og male over, og dermed måtte håndverkerne til med skrape.
Hvis du noen gang har pirket under overflaten på vegger i gamle hus, vet du at det kan skjule seg noen lag med glemte farger under. En arkivbygning fra 1930-tallet er intet unntak, viste det seg. Det første laget med sort maling over det som så ut som knudrete murpuss ble revet av, og under åpenbarte det seg flere lag med tapet.
Det siste som var i dette rommet før ombygging var en temporær utstilling, og ytterste lag med farge stammer fra denne. Det sorte, murpusslignende laget lot seg dra av i store tapetflak, stive av tykk maling, og under åpenbarte det seg flere ulike tapetdesign.
Men hva er egentlig tapet? Etymologisk har ordet tapet opphav i ulike ord for teppe eller duk. Store norske leksikon gir denne forklaringen på ordet:
Opprinnelig av persisk: tapeh = vevede tepper (som ble innført fra Orienten til Europa). Av italiensk: tappetto = ‘matte, teppe, duk’ og gresk: tápis = ‘teppe, hynde’
Tapeter av ulike slag har vært i bruk i flere tusen år, både for å isolere og for å dekorere innvendige vegger. I Norge skal det ha vært brukt tapet i alle fall så langt tilbake som på 8-900-tallet, men da i form av løse tepper eller tekstiler. Gjennom århundrene har både behov, teknikker, mote og smak endret seg, og det har fantes tapeter i tekstil, i skinn, i papir, og andre materialer, med og uten dekor. Dekoren har vært vevd eller malt eller trykket, og det har vært bilder eller sjablonger eller repeterende mønster.
Nå er kanskje tankene allerede på vei til å for seg statsarkivets lokaler, med både lesesal og kontorer, i mønstrete og fargerike 1930-tallstapeter. Bildene av det nyåpnede Statsarkivet i Kristiansand viser derimot ganske glatte, hvite vegger i de få rommene vi har sett bilder av.
Rommet de historiefortellende, tapetserte veggene tilhørte, var en del av det som var statsarkivarens bolig. De tidligste byggetegningene fra 1933 og 1934 viser at byggets tredje etasje, i tillegg til lesesal og andre publikumsarealer, i stor grad skulle bestå av kontorer. Men på et tidspunkt ble det bestemt at det i stedet for kontorer skulle innredes en leilighet til statsarkivaren og hans familie. Ifølge de få tegningene jeg har sett av den nye romplanen, skulle veggene med de mange lagene tapet være en del av en boligens hovedsoverom.
Leiligheten besto, ifølge tegningen, av to soveværelser, kjøkken, spisestue, stue og et arbeidsværelse. Statsarkivaren hadde med andre ord svært kort arbeidsvei. Noe bad er det ikke tegnet inn, så en kan kanskje anta at familien benyttet seg av fasilitetene på statsarkivet. Det var toaletter i samme etasje som lesesal og leilighet, mens det var et bad med badekar i kjelleren. Dette var en tid hvor det var helt vanlig å bo i leiligheter hvor en delte toalett med naboer, men hvordan kan det ha vært å dele slike rom med dem som jobbet eller besøkte statsarkivet?
Statsarkivarens familie besto av statsarkivar Jakob Friis, hans kone Helena Friis og deres sønn Åge Friis, samt Jakobs barn fra et tidligere ekteskap, Laila og Jakob Otto. De to eldste var 20 og 17 da statsarkivet sto ferdig, men om de bodde hos sin far eller om de hadde flyttet hjemmefra, skal være usagt i denne omgang. Åge var 7 år, og vi kan kanskje tenke oss at han sov på soveværelset innenfor kjøkkenet, med vegg mot en trappegang som går fra kjeller til loft. På kjøkkenet og soveværelset innenfor har vi ikke pirket i veggene i det siste, så hva slags tapet det kan ha vært på det eventuelle barneværelset forblir en hemmelig historie som kanskje noen vil oppdage ved en fremtidig oppussing der.
Lagene med tapet viser en serie med diskrete tapeter i duse jordfarger, men på noen av dem er det tydelige innslag av sølv og gull. Hvor lang tid har det gått mellom hver gang noen har tapetsert på nytt? Har det blitt tapetsert på nytt mens det var leilighet der, eller var det da boligen ble omgjort til kontorlokaler at veggene fikk nytt dekke? Og når skjedde egentlig det?
Da andre verdenskrig brøt ut, tok gradvis tyske myndigheter over bygget. Fra 1942 var hele bygget i bruk som regionalt hovedkvarter for det tyske sikkerhetspolitiet. De brukte, så vidt vi vet, ikke huset som bolig. Men den daværende adressen, Bellevue 1A, var i 1950 postadresse for en annen arkivar, og senere statsarkivar, nemlig Kjeld Roald Christian Krag Helland-Hansen og hans kone, lektor Margot Helene Helland-Hansen. Betyr det at han bodde i leiligheten? Eller brukte både han og hans kone arkivet som postadresse mens de bodde et annet sted? Også arkivar Alf Kiil har vært oppført med Bellevue 1A som adresse (i 1939), og i 1953 står både Helland-Hansen og Jakob Friis oppført med denne adressen. Men i 1948 og 1951 har Jakob Friis adressen Kirkeveien 2A.
Det er med andre ord godt tenkelig at det har vært litt ulik praksis på om en registrerte bostedsadresse eller arbeidsstedsadresse i disse adressebøkene. Og dersom det var vanlig å bruke arbeidsplassen som postadresse, er det vanskelig å konkludere kun ut fra slike oversikter om leiligheten fortsatt var en bolig etter krigen. Det kan kanskje disse arkivarenes etterkommere vite? (Dersom du som leser dette har noe informasjon i den retningen, send gjerne en e-post til ls@arkivet.no)
Uansett er det altså flere lag med tapet over den første tapeten. Så la oss gå tilbake til veggen og ta en kikk på hva vi har!
Under det ytterste laget med tykk, sort maling, er det en lys tapet av nesten hvitt papir med innslag av plantefiber eller spon.
Under dette igjen er det en lysebrun tapet med nærmest et slags rutemønster av det som ser ut som ujevne penselstrøk på kryss og tvers, i hvitt og sølv. Sølvet er blankt, noe som er en fin detalj i en ellers ganske nøktern tapet.
Denne tapeten dekker igjen over en enda enklere, brun tapet, med et repeterende mønster av små buer eller halvsirkler.
Helt innerst kommer den eldste tapeten, den som trolig prydet veggen på ekteparet Friis sitt soveværelse fra midten av 1930-tallet. Over et dempet mønster i sandfarger er det trykket et stilisert naturmotiv, med trær, fjell, blader og blomster. Fargene er brune, oransje og røde, i tillegg til spredte, dekorative innslag av blankt gull.
Hvem valgte denne tapeten? Sier den noe om stilen til ekteparet Friis? Eller er det et mer tilfeldig valg? Det vet vi ikke, men det var en stor opplevelse å få se denne litt overraskende dekortapeten komme frem i lyset igjen, for første gang på hvem vet hvor mange tiår.
Tenk om noen der ute har fotografier tatt i statsarkivarens leilighet, hvor vi kan se både tapeten og hvordan det ellers var innredet! Det drømmer denne samlingsforvalteren om å få se, i det jeg pakker ned noen bevarte stykker av hver av tapetene fra det som en gang var bolig for den første statsarkivaren i Kristiansand.
Glimtvis 
Veldig interessant, Lena!😊
LikerLiker