Bygget for å tåle

«Um arkivet kjem seint, so kan me trygt segja at det kjem godt. Det hev lukkast aa skapa ein stad der folk kjem til aa trivast. Her maa det verta uneleg aa arbeida baade for personalet og for gjestene.»

(Statsråd Knut Liestøl, kirke- og undervisningsminister 1933-35)

Det lenge planlagte statsarkivet i Kristiansand åpnet høytidelig 8. mars 1935. Med radiokringkastede taler av både arkitekt, statsråd og statsarkivar, og solid dekning i lokalavisa dagen etter, startet et nytt kapittel på Bellevue like utenfor Kristiansand sentrum.

Prosessen hadde vært lang. Tanken om å få på plass et stiftsarkiv, som det het frem til 1919, i Kristiansand hadde vært oppe til vurdering av riksarkivaren med jevne mellomrom siden 1877, men uten at det hadde blitt noe av. Allerede fra 1908 var riksarkivaren positiv til en etablering i Kristiansand, men likevel tok det altså mange år før det ble realisert.

I 1928 fikk Hans Fredrik Crawfurd-Jensen (1882 – 1947) i oppdrag å utarbeide planer for en statsarkivbygning i Kristiansand. Crawfurd-Jensen var statens bygningsinspektør fra 1925, og ble senere riksarkitekt (1937). Han hadde dermed ansvar for en rekke statlige bygg i løpet av denne tiden.

Våren 1929 ble planer og kostnadsoverslag overlevert kirke- og undervisningsdepartementet. Fortsatt tok det tid å få gjennom alle bevilgninger som trengtes, og i tillegg kom det andre faktorer i veien for å kunne gå videre. Skulle en nå egentlig bygge nytt, eller kunne en benytte et eksisterende bygg? Befaringer måtte til, men ingen tilgjengelige bygg tilfredsstilte riksarkivar og bygningsinspektør.

Men hva så med det faktum at danskene var i gang med et tilsvarende prosjekt hvor de tilsynelatende klarte å få plass til mye større mengde arkivsaker til en mye lavere pris? Nærmere undersøkelser måtte til. Men det danske prosjektet viste seg å ikke være så likt Crawfurd-Jensens likevel, for i Danmark var ikke lesesal og kontorer med i planen, og dessuten var ikke alle kostnader tatt med i overslaget. Så planen for Kristiansand var visst ikke så gal likevel.

Etter mye frem og tilbake, og nye runder på tegnebordet, ble et nytt forslag overlevert departementet i 1932, og i 1933 kunne endelig byggearbeidet begynne.

Byggekomiteen bestod av arkitekt Crawfurd-Jensen, riksarkivar Kristian Koren (og fra 1933 den nye riksarkivaren, Asgaut Steinnes) og borgermester (rådmann) i Kristiansand Andreas Kjær.

Statsarkivet skulle bli både synlig og tydelig i sørlandsbyen, og ved at arbeidet ble satt ut til lokale håndverkere ble trolig også den lokale eierskapsfølelsen til etableringen styrket. Byggekomiteen tok med Kristiansands haandverkerforening på råd for «aa faa utpekt habile firmaer» til oppgavene som ventet.

Møbler ble spesialbestilt fra tre ulike møbelfabrikanter, hvorav to lokale og en i Moss. I arkitekt Crawfurd-Jensens redegjørelse i Fædrelandsvennen 9. mars 1935 ble alle de hyrede firmaene nevnt og takket, og han slo fast at hele arbeidet hadde foregått uten uhell.

Den kompakte bygningsstilen var etter en idé riksarkivar Koren hadde utviklet på 1920-tallet, om at det var mer gunstig å ha både magasiner og administrasjon i ett bygg, enn å fordele det på ulike fløyer. Denne funksjonalistiske tanken resulterte dessuten også i et monumentalt og solid utseende bygg som ser både trygt og viktig ut på samme tid. Det ser ut som et bygg som kan tåle det meste. Og magasinrommene var da også bygget med brannsikre vegger og tak, samt fargede vinduer for å hindre solskader på arkivene.

Noen av de spesiallagde møblene fra 1935 er fortsatt å finne på ARKIVET, men nå som en del av vår gjenstandssamling. Det er snakk om noen stoler, en sofa og et flott skrivebord. Alle møblene er av tre, med seter og rygg i skinn. Tidens tann har fart hardt med enkelte av skinntrekkene, som rett og slett har sprukket opp.

En artig detalj ved det store skrivebordet, som vitner om dets tjeneste ved statsarkivet, er en påteipet lapp på en uttrekksplate, hvor det står adresser til alle statsarkivene i Norge, samt informasjon på engelsk. Nøyaktig hvilken tid denne lappen er fra vet jeg ikke, men det har nok vært en svært nyttig huskelapp å ha lett tilgjengelig.

Hva slags huskelapper som var nyttig å ha i en lett tilgjengelig skuff på statsarkivet i 1942, er ikke godt å si. Men dette året gikk både møbler, hus og selve assosiasjonene i ordet «Arkivet» over til å tjene en brutal okkupasjonsmakt.

Med sin sentrale beliggenhet på en høyde med god utsikt over både havn og land, sin solide og moderne bygningskropp og sitt monumentale visuelle uttrykk, var statsarkivbygningen både velegnet og attraktiv for en okkupasjonsmakt. Allerede våren 1940 inntok tyske soldater bygget, men først i 1942 ble statsarkivet sparket helt ut.

Statsarkivar Jakob Friis hadde, i samarbeid med riksarkivaren, allerede i 1939 vært på befaring for å finne mulige lokaler for arkivsakene i tilfelle krig. Flyttekasser hadde blitt anskaffet, avtaler inngått og mengder av arkiver var pakket ned i kasser i løpet av høsten 1939.

Krigen kom altså ikke helt overraskende på. Likevel hadde Jakob Friis, da han etterspurte evakueringsordre 8. april 1940, fått beskjed om å avvente. 9. april tok han saken i egne hender, og i det tyske soldater gikk i land, og kamper utspilte seg rundt om i landsdelen, ble protokoller, brevsamlinger og andre verdifulle dokumenter evakuert fra statsarkivet og kjørt i sikkerhet til et bankhvelv i Lyngdal. Etter hvert ble også en del saker flyttet til gruver på Kongsberg. Fra disse stedene ble befolkningen fortsatt betjent i viktige forvaltningssaker gjennom krigsårene.

I 1942 fikk altså statsarkivet den endelige utkastelsen. Det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) flyttet inn i arkivbygningen på Bellevue, og etablerte sitt hovedkontor for landsdelen der. Sjefen for Sipo-hovedkvarteret i Kristiansand het Rudolf Kerner. Under ham arbeidet det både kontorpersonell, tolker og politifolk. Den mest kjente avdelingen av Sipo, og den som gjorde Arkivet til et beryktet hus disse årene, var avdeling IV – Gestapo.

Arkivbygningen var altså nå en politistasjon. Etter hvert ble det innredet et husfengsel med både celler og avhørsrom, og selv om det i utgangspunktet var kretsfengselet i byen som var soningsstedet i Kristiansand, var det mange fanger som ble holdt på Arkivet i lange perioder. Avhørene som ble utført i denne bygningen var beryktede. Det ble nemlig utført store mengder tortur.

Historiene om hva enkeltmennesker ble utsatt for bak de tykke murveggene kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver. For mange ble «Arkivet» synonymt med et skrekkens hus, og selv i tiden etter frigjøringen har nok mange kjent på et visst ubehag i nærheten av bygget.

Likevel, den gule murbygningens historie sluttet ikke med krig og tortur. I mai 1945 var krigen over, og allerede 7. mai, dagen før den offisielle frigjøringsdagen, tok Hjemmestyrkene kontroll over Arkivet. Sipo hadde kvittet seg med papirarkiver som kunne bidratt til å dokumentere historien om deres virksomhet både i huset og i landsdelen generelt. Enkelte gjenstander lå likevel igjen, og noen av dem ble tatt vare på av medlemmer av Hjemmestyrkene.

Gunvald Greibesland fra Torridal var en av de første som gikk inn i arkivbygningen for å sikre den, som en del av Hjemmestyrkene, mandag 7. mai 1945. I kjelleren, hvor det var både celler og forhørsrom, fant han et oppklippet håndjern og et ledsagerjern som han siden tok vare på. I 2018 ga han dem til ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, og de er nå en viktig del av vår samling.

Etter grundig istandsetting av lokalene flyttet igjen Statsarkivet i Kristiansand inn i dette huset, som hadde vært gjennom så mye. Gjennom tiårene som fulgte forsøkte de å legge bort minnene om hva som hadde foregått under krigsårene, og fokusere fullt og helt på bevaring og tilrettelegging av viktig historisk dokumentasjon. Det gamle mørkerommet, som en periode hadde vært ramme for den verste fysiske mishandlingen av fanger, ble igjen mørkerom for fotografen. Den flotte salen i tredjeetasje, med kart over begge Agder-fylkene malt i taket, ble igjen lesesal for både forskere, slektsgranskere og rettighetssøkende privatpersoner. Store reoler ble fylt opp med protokoller, bokser og pakkesaker i kilometervis.

Med tida ble den lange trappa opp til arkivbygningen amputert for å gjøre plass til veibygging, og deler av de mange trinnene arresterte motstandsfolk på vei til avhør måtte klatre, var dermed borte for godt. Men bygningen i seg selv sto støtt.

Utover 1980- og 90-tallet ble det klart at den en gang så moderne og romslige bygningen, spesiallagd for sitt spesifikke formål, ikke lenger var verken moderne eller romslig nok. Tidene forandrer seg, og arkivmengden økte år for år. Statsarkivet trengte nye lokaler, og i 1997 ble Vesterveien 4 forlatt til fordel for moderne og romsligere lokaler annetsteds.

Og her starter en ny tid for den gule murbygningen på Bellevue, med utsikt over havna og nærhet til sentrum, og med en historie som ikke skulle bli glemt. Etter initiativ fra dedikerte ildsjeler, og med hard jobbing og forhandling, ble Stiftelsen Arkivet stiftet i 1998. Bygget som hadde vært vitne til så mye, men som fortsatt hadde et stort potensial skulle bli et «informasjonssenter om okkupasjonen og krigstida 1940-45, og et utdanningssenter for framtidsretta fredsarbeid og konfliktløysing» (sitat fra stiftelsesprotokollen).

I 2001 ble huset høytidelig åpnet for publikum, og siden den gang har både huset, samlingene og kompetansen som har samlet seg her bidratt til en økt forståelse for viktigheten av å ha kunnskap om historien for å forstå den verden vi lever i i dag, og for på den måten å kunne gjøre en positiv forskjell for fremtiden.

Noen er kanskje fristet til å fokusere kun på krigshistorien til dette solide bygget som har vært gjennom så mye. Noen vil kanskje si at det er Sipo- og Gestapohovedkvarteret fra 1942 som leder frem til dagens fokus på historiebevissthet.

Men tråden går helt tilbake til riksarkivar Kristian Brinch Koren (riksarkivar 1913 – 1933) og arkitekt Crawfurd-Jensens visjon for et funksjonelt og holdbart arkivbygg. Bevaringen av historiske kilder, og tilretteleggingen for at mennesker skal få tilgang til informasjon og dokumentasjon, er en viktig forutsetning for demokrati, frihet og menneskerettigheter.

---

Kildeliste:

• Fædrelandsvennen: 9. mars 1935,
• Agder: 8. mars 1935,
• Gjenstander: SARK.0100, SARK.0101,
• Arkiv etter Statsarkivet i Kristiansand:
  • SAK/1141-0001/U/L0001– Fotoalbum – Åpningen av Statsarkivet i Kristiansand m.m
  • SAK/1141-0001/E/Ea/L0036 – Evakuering mv